Krig, fred og kvinnedagen

Det er ingen nyhet at kvinner marginaliseres, utnyttes og misbrukes daglig i store deler av verden. I mangel på formelle rettigheter, blir kvinner utsatt for direkte og indirekte vold utelukkende på grunn av sitt kjønn. Seksualisert vold blir brukt som en integrert del av moderne krigføring, og det er primært kvinner og barn som blir ofre for denne type krigsforbrytelser. Både i det tidligere Jugoslavia, under folkemordet i Rwanda og borgerkrigen i Sierra Leone ble voldtekt av kvinner brukt som systematisk verktøy for å spre frykt og utøve kontroll over sivilbefolkningen. At kvinner blir utsatt for store overgrep i krigssituasjoner, betyr ikke at kvinner ene og alene er ofre for krigens råskap: De kan også være aktører for fred.

Krig er, og har tradisjonelt vært, et mannlig anliggende. Menn starter de fleste kriger, og det er også menn som i all hovedsak sitter ved bordet når freden skal forhandles. I perioden 1992-2011 var kun 9% av deltakerne i fredsprosesser kvinner. Denne andelen burde vært langt høyere, både med tanke på den prisen kvinner må betale for krigføring, og den sentrale rollen kvinner spiller i gjenoppbygging av samfunn etter krig. Det faktum at kvinner utgjør halvparten av befolkningen, burde kvalifisere til langt større representasjon i fredsforhandlinger. Resultatet av denne skeive representasjonen blir at tematikken som spesielt angår kvinner glemmes, noe som reflekteres i de fredsavtalene som har blitt signert de siste tiårene.

I år 2000 vedtok FN resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Resolusjonen erkjenner kvinners utsatte situasjon, samtidig som den understreker den verdien kvinner har som fredsaktører. Effekten av 1325 har dessverre vært minimal: Resolusjonen er en viktig ressurs, men resultatene gir liten grunn til å feire. Det er lett for stater å fordømme bruken av seksuell vold som våpen i krig, men skal vi forhindre det må vi arbeide målrettet for å få til en endring i både samfunnsstrukturer og holdninger. I mange samfunn anses for eksempel ikke kvinner som autoritetsfigurer på lik linje med menn. Mens vi i Norge slåss for lik lønn, kjemper kvinner andre steder for lik anseelse og like muligheter. Heldigvis kan slike sosiale mønstre endres, og i Rwanda ser vi eksempelvis at kvinner i dag i økende grad får høye politiske posisjoner. Riktige skritt, men det går sakte og markerer kvinnedagens stadige relevans.

Det er godt å se at årets 8. mars-tog i Oslo understreker den internasjonale dimensjonen med sin hovedparole: “Kvinner på flukt”. Parolen viser at feminisme i Norge handler om mer enn vulgære prostitusjonskrangler på bakrommet. Kvinnedagen handler om inkludering, solidaritet og et ønske om å rette oppmerksomheten mot nasjonale så vel som globale utfordringer. Hvis vi skal oppnå genuine endringer i den globale likestillingen, må vi gjøre en innsats for å løfte blikket fra egne problemer og rekke ut en hånd til de som trenger det mest. Kvinnedagen må kunne bane vei for engasjement og handling også utenfor Norges grenser. De som kjemper for fred, og de som kjemper for kvinnefrigjøring, må huske at kvinnekamp og fred er to sider av samme sak.