Fjøsmøkk beskyttet mus mot tarmkreft

Folk som vokser opp og bor i et gårdsmiljø tett på husdyr, har vist seg å ha lavere forekomst av visse sykdommer som allergi og astma. Noe av forklaringen kan være at slike miljøer påvirker tarmens bakterieflora – mikrobiotaen – i en gunstig retning. Mikrobiotaen vil blant annet virke på immunforsvaret for å motvirke sykdomsutvikling.

En forskergruppe ved NMBU Veterinærhøgskolen spurte seg om en tilsvarende miljøpåvirkning kunne tenkes å gjelde tarmkreft. Nest etter lungekreft krever denne krefttypen flest menneskeliv.

– Vi vet fortsatt lite om årsaken til tarmkreft, men i de siste årene har man blitt mer klar over at mikrobiota i tarmen sannsynligvis også her spiller en nøkkelrolle, sier førsteamanuensis Preben Boysen, som har ledet prosjektet

Musebinger med fjøsmiljø
Boysen har utviklet en modell for laboratoriemus, der musene får leve noen måneder i grisebinger omgjort til å oppstalle mus. I bingene gjenskapte forskerne et miljø som husmusa liker å bo i; i og utenfor et dyrefjøs. De dynget opp med jord og frisk møkk fra kuer, hester, griser og høns. Her gravde musene seg jordganger og bol, slik de ville gjort i naturen, og fikk i seg helt andre bakterier enn de ville møtt i et hygienisk laboratoriemiljø.

– Fjøsmiljøet gjorde at bakteriene i tarmen fikk en ny sammensetning, forteller Henriette Arnesen, som studerer disse musene i sitt doktorgradsarbeid.

– Vi fant også at immunceller i fjøsmusenes tarm viste tegn til å ha jobbet mer enn hos de rene musene. Immuncellene hadde fått trent seg!

Kunne dette ha betydning for kreftbeskyttelse?

Tydelig beskyttelse mot kreftutvikling
Det finnes flere måter mus kan få kreft på, og forskergruppen testet ut to helt forskjellige måter i dette systemet.

– En måte er å avle fram mus som spontant utvikler tarmkreft på grunn av en liten genetisk defekt. Vi har utviklet en slik mus som har vist seg veldig nyttig i kreftforskningen, sier Professor Jan Erik Paulsen, som har vært en bidragsyter i prosjektet.

En annen måte er at musene får i seg en blanding av kreftfremkallende midler.

– Vi undersøkte først hvordan vi kunne redusere dosen mest mulig, slik at disse musene skulle belastes minst mulig av sykdommen. Vi var først og fremst ute etter å måle de tidlige stadiene i utviklingen, forteller Arnesen.

Denne forstudien er publisert til nytte for andre forskere.

Begge metodene ble brukt, og i begge tilfeller fant forskerne at fjøsmiljøet bremset tarmkreftutviklingen markant.

– Vi kunne se at fjøsmusene mistet mindre vekt enn de rene musene, og da vi studerte tykktarmen etter avliving, fant vi enten færre eller mindre alvorlige tegn til kreftutvikling, sier Arnesen.

Robuste bakterier i tarmen
Det utmerket seg ingen enkeltbakterier som kunne forklare beskyttelsen.

– Det var faktisk ganske stor forskjell på mikrobiotaen i de to ulike eksperimentene, antakelig fordi husdyrmøkka kom fra forskjellige gårder, sier Arnesen.

Men et interessant funn var at tarmbakteriene i fjøsmusene forandret seg mindre da de ble gitt de kreftfremkallende stoffene.

– Det ser ut til at fjøsmusene fikk etablert en mer motstandsdyktig mikrobiota i tarmen enn det som er vanlig hos lab-mus.

– Samspillet mellom mat, bakterier og immunsystemet i tarmen er veldig komplisert, forteller professor Harald Carlsen, som har tilrettelagt for museoppstallingen sammen med Boysen.

– Det vi ser her er at fjøsmiljøet har skapt en mer motstandsdyktig tarm. Vi har vært klar over at både visse matvarer og kunstig påvirkning av mikrobiotaen har hatt en beskyttende effekt mot tarmkreft. Men at livet tett på møkk fra husdyr og jord har denne effekten, har ikke vært vist før, sier han.

– Det trengs flere studier for å fastslå akkurat hvilke faktorer som virker inn, men vi tror særlig immunsystemet og barrierer i tarmen har stor betydning, legger Boysen til.

Tarmen trenger bakterier
Kan vi så trekke den slutningen at å leve tett på husdyr beskytter mennesker mot kreft?

– Få mennesker lever så hygienisk som en laboratoriemus, så vi må være forsiktige med å sammenligne helt direkte, påpeker Boysen.

– Men noen lever nærmere på dyr enn andre, og det er interessant å se at miljøet i seg selv var nok for såpass klar kreftbeskyttelse, slik andre har sett ved allergisykdommer. Også hos mennesker påvirkes tarmbakteriene av miljøet rundt oss. Vi må selvsagt være nøye med hygienen mens pandemien herjer, men kanskje vi ikke skal være så redde for å la tarmen få litt mer kontakt med jord og dyr til vanlig, sier han.

En bedre modell?
Studien vitner om at forsøksmusa, slik den vanligvis brukes, lever ganske fjernt fra sin naturtilstand. Mette Müller er førsteamanuensis ved Veterinærhøgskolens forsøksdyreavdeling og har medvirket i forsøkene.

– Det er en god grunn til den rene oppstallingen av forsøksmus, for hvis alle mus hadde levd som disse fjøsmusene, ville stor variasjon vanskeliggjort eksperimentene, og da måtte man brukt mange flere dyr for å finne svar på enkle spørsmål. Faren er at forsøksmus lever veldig langt unna sin naturlige livsstil. Derfor er modellen som denne forskergruppa har utviklet, et veldig nyttig supplement til konvensjonell forskning. Slik kan vi avsløre sammenhenger vi ikke ville oppdaget hos den hygieniske forsøksmusa, og trekke mer relevante slutninger over til mennesker. sier Müller.

Kreftstudien er gjort i samarbeid med mikrobiomforskere både ved NMBU og ved universitetssykehuset i Aachen (Tyskland). Artikkelen er nettopp publisert i tidsskriftet Gut Microbes, åpent tilgjengelig for alle.