Ny forskning ser Nikolai Astrups malerier i lys av morens tekstilkunst

Skrevet av Eivind August Westad Stuen/Kilden kjønnsforskning.no

Maleren Nikolai Astrup var en samler og systematiker. Han samlet blant annet tegninger og skisser fra barne- og ungdomsårene i en scrapbook som han selv kalte «Gutteboken».

Denne boka ble utstilt på Kode i 2016, samtidig som kunsthistoriker Kesia Eidesen Halvorsrud begynte å jobbe der. Hun lot seg fascinere, og boka ble springbrett for doktorgradsavhandlingen Gutteboken som kompositum. En studie av Nikolai Astrups barne- og ungdomstegninger. Her fant hun perspektiver som kaster nytt lys over Astrups kunstnerskap.

‒ Materialet er komplisert. Gutteboken er en scrapbook med nesten 900 tegninger, figurer og papirbiter som er satt sammen på et spesielt vis, forklarer Halvorsrud.

‒ Jeg ville undersøke hva slags sammenhenger den kan settes i. Etterhvert fant jeg ut at å relatere den til hjemmet var det som åpnet flest dører. Før har barne- og ungdomstegningene typisk vært sett i lys av den geniale kunstnerens indre liv, men i lys av hjemmet var det andre, interessante perspektiver som dukket opp. Det var en oppnøstingsprosess: Gradvis så jeg at Astrup kom fra et kreativt hjem som påvirket ham.

Mytologisert i kunsthistorien

Halvorsrud forteller at hun ble klar over at Nikolai Astrups liv i stor grad har blitt mytologisert i kunsthistorien. Det har ikke vært forsket mye på ham, og den klassiske biografiske fremstillingen forteller historien om en ung mann som ble kunstner mot alle odds, med den konservative prestefaren som en motpol. Dette er et bilde Halvorsrud ønsker å nyansere.

Spesielt trekker hun frem påvirkningen fra moren, Petra Astrup, som var en sentral skikkelse i husflidsbevegelsen.

‒ Det var et påfallende tomrom i den biografiske litteraturen, sier Halvorsrud.

‒ Petra Astrup er faktisk bare nevnt med én setning i hovedbiografien om Astrup. Der er hun introdusert som «farens kone», mens faren har fått stor plass som en del av dramaturgien om Astrups kamp for å bli kunstner. Det var mange viktige og medvirkende mennesker i nettverket rundt Astrup.

‒ Jeg er kritisk til fortellingen som plasserer faren på topp og barnet på bunnen i et hierarki. Deleuze og Guattari har kritisert en slik tankemåte i sine verk, og deres kritikk av psykoanalysens familiestruktur ble en øyeåpner for meg.

Moren var ikke den eneste kvinnelige kunstneren som har blitt forbigått i biografien om Astrup. Også kona, tekstilkunstneren Engel Astrup, som stilte ut broderier og satt i styret til det lokale husflidslaget på Jølster, er i stor grad oversett.

‒ Den store biografien om Astrup er fra 1986 og kanskje kan man ikke forvente at moren som kunsthåndverker har en selvsagt plass. Men ser du nærmere på hvordan andre kvinner i nettverket og støtteapparatet rundt kunstneren er beskrevet danner det seg et mønster, sier Halvorsrud.

‒ Engel Astrup er heller ikke er nevnt som kunstner på noen som helst måte i den tidligere biografiske beretningen. Den kreative praksisen hennes er ikke inkludert, selv om biografen garantert må ha vært klar over den. Det ser ut til å være noe strukturelt i kunstnerbiografien som sjanger som har skjøvet ut viktige støttespillere i kunstnerens liv.

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.