Høyresidens amasoner

Skrevet av: Simon Gramvik/Kilden kjønnsforskning.no

Hva har Georgia Meloni, Marine Le Pen og Alice Weidel til felles? 

De er kvinner – og ledere for ytre høyre-partier. 

Ifølge Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, er dette et paradoks:

– Mange av disse partiene har hatt kvinnelige ledere, men de har samtidig lavere oppslutning blant kvinnelige velgere, færre kvinnelige medlemmer og en lavere andel kvinnelige folkevalgte, både lokalt og nasjonalt.

Muriaas har, sammen med Jana Birke Belschner, forsker ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, nylig skrevet læreboka Å studere kjønn og politikk.

– De aller fleste partier, også på høyresiden, ledes fortsatt av menn. Kvinnelige partiledere er fortsatt unntaket, tilføyer Belschner. 

– Men det har blitt flere, og spesielt på ytre høyre. 

I samme partifamilie

Giorgia Meloni, leder for Italias brødre, Marine Le Pen for Rassemblement National og Alice Weidel for Alternativ für Deutschland, AfD er blant de mest profilerte kvinnelige lederne på ytre høyre i Europa. 

Men også i Norden har kvinner gjort seg gjeldende. Både Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge identifiserer seg som liberale folkepartier, men blir ofte omtalt som høyrepopulistiske. Det som forener dem i samme partifamilie er hovedsakelig motstand mot innvandring og retorikken de bruker, ifølge Muriaas og Belschner. 

Begge partiene har hatt kvinner i spissen: Dansk Folkeparti var grunnlagt av Pia Kjærsgaard, mens Siv Jensen og Sylvi Listhaug har ledet Fremskrittspartiet.

Andre kvinnelige nykommere på den ytre høyresiden inkluderer Riikka Purra, som har ledet Sannfinnene i Finland siden 2021. I Danmark har også Inger Støjberg, som grunnla hun Danmarksdemokratene i 2022, et nasjonalkonservativt parti med en innvandringskritisk plattform, blitt en sentral stemme. 

Også i Storbritannia har De konservative fått en partileder som lener seg mot ytre høyre. Kemi Badenoch, født i en nigeriansk familie i London og delvis oppvokst i Nigeria, ble utnevnt til partileder i november 2024. 45-åringen har blitt omtalt i den franske avisen Le Monde som «a right-wing politician with no time for 'wokism'», og er kjent for å bruke en skarp, innvandringskritisk retorikk. 

Ikke tilfeldig

– Er det tilfeldig at så mange partier på den ytre høyresiden, både nasjonalistiske og økonomisk liberale, har kvinnelige ledere?

– Nei, det er ikke tilfeldig, sier Belschner.

Hun forstår at det kan virke overraskende, men forklarer: 

– Mange av disse partiene er relativt unge og mindre etablerte enn sentrum-høyre-partiene. Det kan gi kvinner større muligheter til å nå toppen.

Rassemblement National, tidligere Front National, og Fremskrittspartiet er de eldste blant partiene i denne familien, grunnlagt i henholdsvis 1972 og 1973. Dansk Folkeparti og Sannfinnene fulgte etter i 1995, mens Italias brødre og AfD først ble etablert i 2012 og 2013. 

– I nyere partier, som mange av de høyrepopulistiske partiene, er det ofte mulig å gjøre karriere raskt. Man kan komme inn i politikken senere i livet og likevel nå topposisjoner, forklarer Muriaas.

Velger kvinner bevisst

Ifølge Belschner velger disse partiene ofte kvinnelige ledere bevisst.

– Når et parti sliter, eller oppfattes som for radikalt, kan en kvinnelig leder bidra til å myke opp partiets image utad. Det kan også være en strategi for å appellere til kvinnelige velgere, sier hun.

Ytre høyre-partier har tradisjonelt hatt lavere oppslutning blant kvinner, forteller hun videre. Når en stor andel av velgerne er mindre tilbøyelige til å støtte partiet, blir det en utfordring som må løses. 

Én ting synes hun er særlig interessant:

– De kvinnelige lederne som blir valgt, skiller seg ikke nødvendigvis ideologisk fra partiet for øvrig.

Nasjonens mødre

Partiene til Le Pen, Meloni og Weidel er alle nasjonalistiske og spiller ofte på tradisjonelle kjønnsroller. Ifølge Muriaas fremstilles de gjerne som «moderskikkelser».

– Se på Marine Le Pen i Frankrike.

– Hun har blitt presentert som «nasjonens datter», noe som forsterket bildet av henne som en naturlig arvtaker etter faren, Jean-Marie Le Pen, sier hun.

På den måten kan Marine Le Pen fremstå som en «omsorgsperson for hele nasjonen», ifølge forskeren.

Muriaas påpeker at dette er en kontrast til USA, hvor færre kvinner har nådd ytre høyre-toppledelsen sammenlignet med Europa. Selv om profiler som Marjorie Taylor Greene har gjort seg bemerket, er det republikanske toppsjiktet fortsatt dominert av menn.

– USA er i utgangspunktet en «frontier nation» eller erobringsnasjon, noe som gjør at nasjonalismens symbolspråk er litt annerledes enn i europeiske land. Den klassiske forestillingen om en «moderfigur» som beskytter nasjonen er kanskje ikke like lett å bruke der, tror hun. 

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.