Landbruket er en del av løsningen, ikke problemet

I forrige uke publiserte Miljødirektoratet en rapport med tiltak som skal bidra til at vi når klimamålene innen 2030. Hele 85 tiltak er listet opp. Å redusere kjøttforbruket, slik at vi spiser i tråd med gjeldende kostråd på inntil 500 gram tilberedt vare av rødt kjøtt per uke, for så å gradvis redusere til rundt 300 gram per uke, er listet opp som et av de aller viktigste klimatiltakene.

Det vi skal spise isteden må produseres og transporteres, sannsynligvis i stor grad fra andre land. Vi risikerer å bytte ut biologiske utslipp fra kua med fossile fra transport og kunstgjødsel. Det gagner ikke klimaendringene.

De fleste er enige om at maten vår, i likhet med alt annet, må produseres mer bærekraftig og med lavere utslipp. Og de som spiser mer enn den anbefalte mengden kjøtt, burde begrense inntaket.

Kutt gjennom kostholdsendring

I rapporten fra Miljødirektoratet har man kun sett på mulighetene for å kutte utslippene fra animalsk produksjon ved hjelp av kostholdsendringene. At man kan kutte utslipp i selve produksjonen kommer ikke frem. Landbruket jobber tett med forskningsinstitusjoner i Norge med tiltak som reduserer utslippene av klimagasser fra drøvtyggere som ku og sau.

At en kjøttreduksjon gjennom kostholdet vil kunne bidra til en netto nedgang i klimagassutslippene på mer enn én million tonn CO2 frem mot 2030 er helt urealistisk. Vi må ha kalorier, proteiner og andre næringsstoffer, og det vi i dag får fra kjøttet, må erstattes om vi kutter det ut.

Bærekraftig husdyrproduksjon

Fôringredienser som kan redusere utslippene av metan fra storfe med hele 30 prosent er innført i enkelte produksjoner. Videre drives det målrettet avl for en mer utslippsvennlig ku, i tillegg til en rekke andre spennende prosjekter som har som mål å redusere klimagassutslipp og å fange opp metangass for biogassproduksjon.

Å basere produksjonen på gode prinsipper for bærekraftig husdyrproduksjon med god dyrevelferd vil være langt mer hensiktsmessig, og ikke minst langt mer effektivt, enn å basere kuttene på at folk skal gjøre store endringer kostholdet sitt. Man vil i tillegg kunne styrke bærekraften på en mer helhetlig og målrettet måte.

For dårlig matsikkerhet i Norge

Vi produserer ikke nok mat i Norge, uttalte forsvarssjef Harald Sunde i forbindelse med Totalberedskapskommisjonens rapport tirsdag denne uken. Vi bor i et av de landene med minst matjord, med kortest vekstsesong, med en lang, mørklagt vinter i store deler av landet, samt store arealer som er så våte at det er vanskelig å oppnå matkornkvalitet eller dyrke noe annet enn gras til husdyra der.

At vi som en av verdens minst selvforsynte nasjoner, og med et ressursgrunnlag som skriker etter beitedyr, anser drastisk reduksjon av drøvtyggerkjøtt som et fornuftig tiltak er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det er på tide å ta innover seg at norske bønder ikke driver med husdyrproduksjon for moro skyld.

Ja, vi har gode muligheter til å dyrke mer poteter og mer kålrot. Og ja, vi kan spise mer bygg. Men disse råvarene kan ikke erstatte proteinet fra kjøtt, melk og ost. Og det blir vanskelig å opprettholde, for ikke å snakke om å øke, selvforsyningen hvis vi gjør store innhugg i husdyrproduksjonen som foreslått i Miljødirektoratets rapport.

Feilaktig fremstilling av husdyr

Det fremstilles også som om husdyra ikke har noen som helst nytteverdi i matsystemet. Et element vi nærmest kan fjerne uten negative konsekvenser. Dette er grovt feilaktig. Husdyra spiser i stor grad fôr som ikke er egnet til menneskemat (86 %, ifølge FAO), og minimerer svinn fra plantebasert produksjon som ellers ville råtnet.

Husdyra kan omsette gras til proteiner og bidrar til å vedlikeholde beitearealer. Beitemarka er et økosystem som sørger for opptak og trygg lagring av karbon. Vi må begynne å se landbruket som et økosystem der husdyras funksjonelle egenskaper nyttiggjøres for å skape et optimalt kretsløp.

Symboleffekten av å kutte i kjøttet er enorm. Men råvarene fra husdyra våre representerer mer enn utslipp. De representerer næringstette råvarer, levende distrikter, beitearealer som vedlikeholdes og gårder som består. De representerer mat på bordet i et krøkkete land med kort vekstsesong og lite matjord.

 Skrevet av Katrine Lekang, seniorrådgiver bærekraft, MatPrat.