Barn og skjermtid: Skjermens vederstyggeligheter

MARI VELSAND, direktør i Medietilsynet

Mobilen ligger på gulvet mens 15-åringen bøyer seg for å knyte skolissen, for det går jo helt fint å se en Youtube-video samtidig. 13-åringens blikk er festet på den siste TikTok-videoen mens hun forsøksvis rydder rommet. Det games og snappes, og både pc, tv-skjerm og mobil er gjerne i bruk på én gang.

Ikke rart at beskjeder om innetid eller middag ikke alltid når fram. Ikke rart at vi foreldre av og til kan ønske oss tilbake til livet før smarttelefonen, da ungene var fornøyde med å spille brettspill eller til og med lot seg lokke med på søndagstur. Og det er heller ikke rart at vi strever med regler og grensesetting. For her navigerer vi alle i det som fortsatt er et ganske nytt farvann, med få fasitsvar. 

Men det vi vet er at det digitale er kommet for å bli. Informasjon, nyheter, debatt og underholdning konsumeres i stadig økende grad digitalt. Korona-pandemien har bidratt til økt tempo i det digitale skiftet. De aller fleste nordmenn bruker internett daglig.

Over 90 prosent av barna har smarttelefon fra 10–11-årsalderen, viser Medietilsynets undersøkelse Barn og medier 2020. Det betyr at barna fra ung alder slippes løs i et enormt og uoversiktlig innholdsunivers. Der ligger det mange muligheter – for informasjon, læring, underholdning og sosialt samvær. Men en del eksponeres også for potensielt skadelig innhold, viser våre undersøkelser. Det kan handle om selvskading, omsetning av rusmidler, slåssing og vold.

Noen opplever at bilder av privat art blir spredd. Mobbing, hatefulle kommentarer og utestengelse er også negative opplevelser barn og ungdom blir utsatt for. Desinformasjon er en annen utfordring, fordi ny teknologi gjør det enkelt både å produsere og distribuere falske nyheter. De unge utsettes også for et stort markedsføringstrykk i digitale kanaler. Kort sagt er mye digitalt innhold gøy, lærerikt og viktig, mens andre ting kan være manipulerende, skadelig, vanedannende og kommersielt utnyttende.

Hvordan skal så vi som foreldre og myndigheter håndtere disse dilemmaene? For på den ene siden har barn rett til ytringsfrihet og til å søke, motta og spre informasjon og ideer «av alle slag og på alle måter», som det står i FNs barnekonvensjon artikkel 13. Disse rettighetene lar seg vanskelig oppfylle uten tilgang til digitale plattformer. Samtidig har barna krav på beskyttelse – for eksempel mot skadelig innhold. Hvordan balanserer vi disse hensynene?

I boken «Skjermslaver», som nylig er utgitt, er forfatter og journalist Bjørn Gabrielsens løsning å nærmest stenge det digitale ute. Han tar blant annet til orde for 18 års-grense for smarttelefoner. Det synes vi er en dårlig idé. Det er et poeng at barna utvikler digital kompetanse og kritisk medieforståelse tidlig, både for å ivareta retten til informasjon og deltakelse, og for å unngå at de som voksne er helt uforberedt på det de møter.

Men barnas inntog i den digitale verden bør ikke skje ukontrollert, og for de minste kan det være lurt å holde litt igjen både på tilgang og mengde. Og selv om man kan delta i mange aktiviteter og være sosial via mobilen, er det viktig at barn og unge ikke blir så slukt av skjermen at de slutter å delta på andre arenaer. Skole og foreldre har dessuten et stort ansvar for å bidra til å utvikle barnas kritiske medieforståelse. Snakk med barna om deres digitale hverdag. Det hjelper å ha tatt en prat om vanskelige digitale situasjoner før problemene oppstår. 

Generasjonen som nå vokser opp står i den digitale frontlinjen, uten å ha noen å sammenligne seg med. De fleste i dagens foreldregenerasjon vokste opp uten smarttelefon. Vi mangler forskning som kan si oss noe om langtidseffekter av den digitale hverdagen – både når det gjelder pluss- og minussider. Vi trenger også en mer koordinert offentlig innsats.

Barneombudet har tidligere kartlagt at over 20 statlige etater fra seks ulike sektorer og 50 organisasjoner har til dels overlappende ansvar relatert til barn og digitale medier. Medietilsynet har foreslått å samle kreftene om en nasjonal plan for trygg digital oppvekst. Der må eksempelvis forskning, informasjonstiltak og utvikling av råd og veiledning inngå.

En slik samordning kan også gjøre det lettere både å stille krav til internasjonale aktører og å se på behovet for regulering eller andre tiltak for å verne barn mot skadelige eller problematiske sider ved det digitale universet. Én ting er i hvert fall sikkert: Det trengs mer kunnskap, og det å sette grenser er viktig. Men forbudslinjen er bakstreversk.

Denne kronikken ble først publisert i VG 2. oktober.