-Skal vi prøve å få abortdebatt ned på jorda?

Denne kronikken/leserinnlegget sendes ut på vegne av Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom (SNU), som er Sex og Politikks uavhengige ungdomsorganisasjon. Den pågående abortdebatten skaper høytflyvende medieoverskrifter, mens SNU tar til orde for større bakkekontakt.

----------tekst start---------

Igjen har vi en høylytt abortdebatt. Den nye RU-lederen Alexandra Fredwall har sagt at det ikke bør være en grense for når en kan ta abort. Det har gjort at KrFU-leder Ingrid Olina Hovland har flydd i flint, og kaller det hårreisende. Abortdiskusjoner vekker sterke følelser, og nå piskes det opp igjen. Men kan vi bringe det ned på jorden, og se på realitetene i saken?

Vi mener at to forhold er av interesse: Det ene er hvordan aborttjenester lovreguleres i Norge. Og for det andre, hvordan det går i praksis, i det virkelige livet, når politikere bestemmer at det ikke skal settes ukegrenser for når abort lovlig kan skje. Vi vil i det følgende ta opp disse to punktene.

Politikere vedtar lover, og vi forventer at også ungdomspolitikere både kjenner lovene, og har formening om hvordan de bør være. Aborttjenester i Norge er lovregulert på ulike vis. Abortloven ble nylig revidert og liberalisert, og den setter en del kriterier for når og hvordan lovlig abort kan skje.

Men det som det snakkes lite om, er at siden abort er en helsetjeneste, gjelder også generell helselovgivning. Vi vil her særlig nevne helsepersonelloven. I paragraf 4 sies det at tjenesten skal være forsvarlig og omsorgsfull. Dette er viktige kriterier for at tjenesten skal være lovlig.

Abortloven og helsepersonelloven kan komme på kollisjonskurs. La oss ta et eksempel, som har forekommet: En kvinne får midt i påskeuken den katastrofale beskjeden om at fosteret hun bærer på er skadet, og ikke vil overleve graviditet eller fødsel. Hun ønsker å slippe å fortsette graviditeten, og ønsker avbrudd så snart som mulig. Fordi hun er over uketallet for selvbestemmelse, er det en nemd som må gi tillatelse.

Men abortnemder møter på vanlige arbeidsdager, og hun må derfor vente omtrent en uke på tillatelsen. Vi kan lett se at dette kan stride mot helsepersonellovens krav om omsorgsfullhet. Dersom abortloven ikke hadde satt noen ukegrense, kunne hun fått omsorgsfull hjelp og fått avbruddet så snart hun selv ønsket det.

Vi lurer på hvorfor det er så greit å bryte lovkravet om omsorgsfull hjelp, og hvorfor det ses på som mye mer alvorlig å bryte abortloven enn å bryte helsepersonelloven.

Når det skal bedømmes om en tjeneste oppfyller lovkravet om forsvarlighet og omsorgsfullhet, vurderes det i forhold til faglige standarder og i forhold til helsepersonellets etiske regler. Det er altså ikke slik at dersom abortloven fjernes, er det lovløse tilstander for aborttjenester. I stedet kan lovkravet om forsvarlig og omsorgsfull hjelp oppfylles, og det gis rom til etisk refleksjon mellom pasient og helsepersonell.

Når det i dagens opphetede debatt snakkes om «abort til tett oppunder termin» høres det ut som om det dreier seg om en frisk kvinne og et friskt foster. Men i praksis skjer ikke det. Det er ikke slik i det virkelige livet at friske kvinner går gjennom måneder med kvalme, brystspreng, hormonstormer, voksende mage hvor hun kjenner liv, og så bestemmer at «nei, dette vil jeg ikke likevel».

Men en kvinne kan for eksempel bli psykotisk, og få det for seg at det hun har i magen ikke er et barn, men noe helt annet, og ønske graviditeten avbrutt. Forsvarlig og omsorgsfull behandling er i slike ekstreme tilfeller ikke å avbryte graviditeten, men å behandle den psykiske sykdommen.

Skremselsutsagn om abort tett opp mot termin er tankespinn, uten rot i virkeligheten. Det er derfor Verdens helseorganisasjon i sin veileder om abort anbefaler at det ikke i abortlovgivning angis et antall uker for når abort skal være lovlig. Anbefalingene er bygget på kunnskap om hvordan det faktisk går, i det levende livet, der abortloven ikke setter slike grenser, men der generell helselovgivning bestemmer hvordan aborter skal utføres. Det mest relevante eksempelet er Canada, der abort er lovregulert på slik måte: Ingen spesiell lov, men det skal skje i tråd med etikken og generelle helselover.

Når Alexandra Fredwall sier at avgjørelsen om abort bør tas mellom pasienten og hennes lege, er det altså i samsvar med den beste kunnskapen på området. Men dersom det ikke samtidig nevnes at det gjelder lover og regler også i disse tilfellene, kan det, i et så følelsesladd område som dette, høres ut som en oppfordring til vill-vest-tilstander, der det overhodet ikke gjelder noen regler. Dermed går tankespinnet ut av kontroll, og gir rom for ekstreme utsagn, slik vi har sett de siste dagene.

KrFU-lederen uttaler seg i tråd med KrF-politikk, når hun viser liten tiltro til og respekt for menneskers evne til etisk refleksjon, enten det er abortsøkende kvinner eller helsepersonell.

Det Verdens helseorganisasjons retningslinjer legger opp til er respekt for samvittighetsfrihet i et så viktig spørsmål som hvorvidt et påbegynt svangerskap skal avbrytes eller ikke, enten det skyldes en uønsket graviditet, eller en ønsket graviditet med et skadet foster. Og de bygger på dokumenterte erfaringer om at når barrierene for tilgang til aborttjenester fjernes, blir det ikke flere aborter og heller ikke flere senaborter, men faktisk tidligere aborter og mindre helseskade.

På vegne av SNU,
Berit Austveg, lege og leder av Sex og Politikks abortutvalg

-----------tekst slutt--------

Kontaktinformasjon til SNU:
Generalsekretær Odd Thomessen, telefon 474 56 020