Ny studie: Snakker vi med barnet – eller om barnet?

Forestill deg at du sitter i et møte sammen med foreldrene dine. Rundt bordet sitter flere voksne. De snakker om deg. Om hvordan du har det på skolen, hva som er vanskelig og hva som bør gjøres annerledes.

De bruker ord du ikke helt forstår. Du nikker når noen ser på deg. Du svarer på spørsmål. Forteller litt. Eller kanskje sier du ingenting?

Praten går, og selv om møtet handler om deg, er det ikke sikkert det er din stemme som blir tydeligst hørt.

Denne typen møter står sentralt i forskningen til førsteamanuensis Camilla Herlofsen ved Universitetet i Agder.

Barnets perspektiv går tapt

Sammen med forskere i SpedAims, har hun intervjuet 28 rådgivere i Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) om hvordan barns rett til medvirkning ivaretas i arbeidet med elever i skolen.

Studien viser at informasjon ofte hentes fra foreldre og lærere, heller enn fra barnet selv. 
Indirekte medvirkning kan være nødvendig, særlig for små barn eller barn med begrenset språk. 

Men ifølge Herlofsen må det være et bevisst valg:

– Ingen av rådgiverne reflekterte over at foreldre og lærere kan gi en begrenset eller skjev representasjon av barnets egne synspunkter. Og når voksne tolker eller formidler barnets perspektiv, er det en klar risiko for at barnets mening ikke gjengis korrekt, men blir farget av den voksnes egne erfaringer og forståelser.

Ifølge FNs barnekonvensjon artikkel 12 har barn rett til selv å uttrykke sine synspunkter i saker som angår dem. 

– Når voksnes beskrivelser brukes ukritisk som «barnets stemme», kan det svekke denne retten. Barnets egne perspektiv kan dermed gå tapt, sier Herlofsen. 

Ingen nedre aldersgrense

Forskerne ser tydelige mønstre i hvem som oftest ikke blir hørt direkte.

– Små barn uten verbalt språk og barn med særskilte behov er spesielt utsatt, sier Herlofsen.

Rådgiverne beskriver at små barn ofte «ikke har en verbal stemme», og at de derfor må tolke atferd eller hente informasjon fra voksne. For barn som uttrykker seg non-verbalt, baseres vurderingene ofte på andres tolkninger.

Herlofsen er tydelig på at retten til å bli hørt gjelder alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter:

– Det er ingen nedre aldersgrense for når barn skal høres. Også små barn kan uttrykke sine synspunkter, enten gjennom språk, kroppsspråk, lek eller atferd. Barnets modenhet og uttrykksform må vurderes individuelt.

Store forskjeller i praksis

Et annet hovedfunn er at praksisen varierer betydelig. Hvordan barns rett til medvirkning ivaretas, avhenger ofte av den enkelte rådgivers skjønn, snarere enn av felles rutiner.

Forskerne peker på flere årsaker:

• tidspress og ressursmangel
• mangel på tydelige rutiner
• begrenset kunnskap om regelverk
• utstrakt bruk av indirekte medvirkning.

– Flere rådgivere hadde også begrenset kjennskap til endringene i opplæringsloven fra 2023, der barns rett til medvirkning er tydeliggjort, forteller Herlofsen. 

Forsøker å involvere barna

Samtidig viser studien at mange rådgivere gjør en aktiv innsats for å inkludere barna mer direkte. Barn inviteres ofte til møter, eller snakkes med alene dersom det oppleves tryggere.

– Noen beskriver at de mest verdifulle innsiktene kommer i uformelle situasjoner, for eksempel i pauser under kartlegging, sier forskeren. 

Rådgiverne forsøker også å tilpasse kommunikasjonen til barnet, blant annet ved å bruke enkle svaralternativer eller andre hjelpemidler.

Behov for tydeligere rammer

Ifølge Herlofsen handler ikke veien videre bare om mer tid eller flere ressurser, men om hvordan arbeidet organiseres og forstås i tjenesten.

Hun peker på behovet for felles rutiner og samtaleverktøy som er tilpasset barns alder og funksjonsnivå, og systematisk kompetanseheving i barnerettigheter og kommunikasjon med barn. 

– Barns medvirkning må forankres tydelig i ledelsen og være et strategisk mål, ikke bare et juridisk krav, sier hun. 

I tillegg må barnets perspektiv følges opp over tid, slik at det er mulig å se hvordan barnets synspunkter faktisk påvirker vurderinger og tiltak.

– Barns rett til medvirkning er ikke valgfritt, men en grunnleggende menneskerett og en forutsetning for god praksis. Dersom barns stemme ikke blir hørt, svekkes ikke bare rettighetene deres, men også kvaliteten i vurderinger og tiltak. 

Målet framover bør derfor være at medvirkning ikke er avhengig av enkeltpersoners engasjement, men en naturlig og integrert del av profesjonell praksis i PPT og skole.

Om studien

«Educational-Psychological Counsellors as Street-Level Bureaucrats:
A Reflexive Thematic Analysis of How Children's Right to Participate is Ensured» ble publisert 27. mars i The International Journal of Children's Rights.publisert 20. mars 2026 i Journal of Child Psychology and Psychiatry. 

Forfattere: Camilla Herlofsen, Marianne Sandvik Tveitnes, Kathrin Olsen, Elisabeth Hesjedal. Christian Brandmo, David Lansing Cameron.

Studien er en del av forskningsprosjektet SpedAims ProCIP, som undersøker det tverrfaglige samarbeidet i PP-tjenesten.

Les artikkelen her >>