Relativt stor aksept for pedofili på 1970-tallet – så ble det tabu

Tekst: Simon Gramvik/Kildens nyhetsmagasin

– Det var ikke bare homobevegelsen som til en viss grad aksepterte pedofili på 1970-tallet. Også i den bredere offentligheten fantes det en relativt høy grad av aksept, sier Åsmund Borgen Gjerde, postdoktor ved Universitetet i Bergen.

Han har nylig publisert en fagartikkel i Journal of the History of Sexuality om aksept for pedofili  i Norge på 1970-tallet.

Temaet fikk ny aktualitet høsten 2023. Da publiserte A-magasinet en artikkel som slo fast at Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), forløperen til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, hadde tatt de pedofile «inn i varmen». I saken ble det blant annet vist til at en egen pedofil arbeidsgruppe tidlig på 1980-tallet ble tilknyttet forbundet. Blant støttespillerne var det skeive ikonet Kim Friele, leder i DNF. 

– Det ble en slags halvskandale. Det ble stilt spørsmål ved om man burde slutte å hylle Friele, slutte å oppkalle plasser etter henne, og så videre, forklarer Gjerde på Teams.

Allerede før A-magasinet-artikkelen hadde historikeren bestemt seg for at han ville skrive om temaet. Han hadde lest internasjonal historieforskning om pedofili. Den tydet på at de fleste land i Europa hadde hatt høyere aksept for dette på 1970-tallet. Men for Gjerde var det noe som skurret.

– Mange forklarer aksepten for pedofili som et resultat av at den seksuelle frigjøringen på 1960-tallet hadde «gått for langt». Min lesning av kildene støttet ikke helt den forklaringen, sier historikeren. 

Slagskrift for pedofili

– Hvordan går du fram for å vise at offentligheten aksepterte pedofili?

– Det finnes flere episoder som peker i den retningen, sier Gjerde.

– I artikkelen diskuterer jeg særlig to mediedebatter, den ene fra 1974. 

Denne debatten startet med et innlegg i Dagbladet. En forfatter kritiserte de strenge straffene for «utukt med mindreårige». Han viste til forskning som, ifølge ham, tydet på at seksuelle forhold mellom voksne og barn ikke var skadelige – så lenge de var frivillige – og argumenterte for å fjerne den seksuelle lavalderen. Innlegget var signert med fullt navn.

– Bare det at en pedofil mann kunne stå fram åpent i Dagbladet i 1974–75, med fullt navn, og si at han var pedofil og at det ikke var noe å skamme seg over, sier jo noe, sier Gjerde.

I artikkelen skriver han at Dagbladet-kronikken avstedkom få kritiske reaksjoner i avisene. 

Gjerde understreker at det ikke var snakk om full støtte i befolkningen.

– Det var ikke sånn at alle omfavnet pedofili og synes det var greit. Men aksepten var mye sterkere enn i dag. Og sterkere enn på de fleste andre tidspunkt i historien.

Manglet forskning om skadevirkninger

– Så hvordan forklarer du den relativt store aksepten på 1970-tallet? 

– Jeg peker på to hovedforklaringer, sier Gjerde.

Den første handler om fraværet av vitenskapelig kunnskap.

På 1970-tallet fantes det lite forskning som slo fast to forhold man i dag tar for gitt:

• At barn ikke kan samtykke til sex med voksne
• At seksuelle overgrep mot barn har langsiktige psykologiske skadevirkninger.

– Den første forskningsartikkelen som eksplisitt argumenterte for at barn ikke kan samtykke, kom i 1979, sier Gjerde.

Den første gjennomgangen av flere studier som dokumenterte alvorlige og varige skadevirkninger av seksuelle overgrep mot barn, ble publisert i 1986.

Les hele nyhetsartikkelen i Kildens nyhetsmagasin.