Fagjury: Dette er Norges ti verste fylkesveier

– Dette er et kraftig varsku om at noe må skje. Finalistene viser på hver sin måte hvordan manglende vedlikehold gjør veiene farlige, lite fremkommelige og ubrukelige for både folk, tungtrafikk og nødetater, sier juryleder Torill Eidsheim i Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV). 

Et folkeopprop om handling 

Fagjuryen består av representanter fra næringsliv og transportbransjen. De har lagt vekt på sikkerhet, fremkommelighet og hvor viktige veiene er for hverdagsliv, beredskap og næringsliv.

Dette er finalistene (i uprioritert rekkefølge):  

• Akershus – Fv. 33 Feiring 

• Østfold – Fv. 1178 Gunnarstorp–Karlsøy 

• Innlandet – Fv. 2434 Vest-Torprunden 

• Innlandet – Fv. 2158 Valmen–Sjøenden 

• Vestland – Fv. 49 Steinsdalen–Eikedalen 

• Vestland – Fv. 615 Storebru–Sandane 

• Trøndelag – Fv. 776 Hofles–Romstad 

• Trøndelag/Nordland – Fv. 17 Kystriksveien Asp–Lødingen 

• Troms – Fv. 7768 Tromvik–Henriksvik 

• Finnmark – Fv. 8850 Hesseng–Nyrud 

– Det utrolige engasjementet sier egentlig alt. Folk fra hele landet har sendt inn bilder og historier – til og med dikt - om hvorfor akkurat deres vei er den dårligste i Norge. Dette er et folkeopprop som krever handling, sier Eidsheim. 

Hun understreker at mange andre veier også kunne fortjent å være på listen, men at juryen har forsøkt å få både geografisk spredning og strekninger som viser ulike typer utfordringer, fra hullete og smale strekninger til rasfare og veier som rett og slett er utrygge å kjøre på. 

– Det har vært svært vanskelig å velge de ti aller verste. Det finnes altfor mange dårlige fylkesveier. Disse veiene utgjør mer enn halvparten av veinettet vårt, men har blitt vanskjøttet lenge. Fylkene som veieier har fått en umulig oppgave. Vi håper dette bidrar til endring, sier hun. 

Folk kan stemme 

De ti finalistene er nå lagt ut til avstemning på norgesveier.no, der alle kan være med og stemme fram veien som fortjener den lite ærefulle tittelen «Norges dårligste fylkesvei». Den dårligste veien offentliggjøres 8. oktober. 

– Dette handler om trygghet i hverdagen, å komme seg til jobb og skole, at næringslivet får levert varer og at ambulanser, politi og forsvar kommer fram når det gjelder. Folk har allerede vist stort engasjement, men nå gjelder det: Si din mening og stem på din kandidat, sier Eidsheim. 

Etterslep for milliarder 

En rapport fra OFV viser at nær fire av ti fylkesveier har dårlig dekke. Flere steder er det ikke fast dekke i det hele tatt. Mange veier er så smale og nedslitte at det går hardt ut over både framkommeligheten og sikkerheten.  

 Statens vegvesen anslår vedlikeholdsetterslepet til nær 100 milliarder kroner. Likevel har regjeringen kun satt av en halv milliard i øremerkede midler i inneværende statsbudsjett. Fylkeskommunene får også tildelt frie midler, men disse skal dekke hele ansvarsområdet.  

– Vi ser økt vilje til satsing, men det sier seg selv at dette ikke er i nærheten av nok. Jo lenger vi venter, desto dyrere og farligere blir det, sier Eidsheim. 

Hun peker også på at dagens system for fordeling av penger gjør vondt verre. Midlene deles ut etter hvor stort etterslep fylkene har, slik at de som har vedlikeholdt, får minst, mens de som har latt veiene forfalle, får mest. 

– Fylkene har fått en umulig oppgave. Pengene strekker ikke til, og systemet straffer faktisk de som gjør ting riktig. Politikerne må ta ansvar for en ordning som belønner forebygging og godt vedlikehold, ikke vente til krisen er et faktum, sier hun. 

OFV ønsker tre grep 

For å få fart på arbeidet med å redde fylkesveiene foreslår OFV tre tiltak: en ny inntektsmodell som gir fylkene forutsigbarhet og insentiver til vedlikehold, en styrket rentekompensasjonsordning som gir mer rom for at oppgraderinger kan skje uten kutt i andre tjenester, og større øremerkede midler til ras- og skredsikring. 

– Mange av de nye stortingsrepresentantene har selv erfaring fra fylkespolitikken og vet hvor avgjørende fylkesveiene er for folk og næringsliv. Nå kan de bruke den erfaringen til å kreve bedre rammer, og vise velgerne at de faktisk kan levere resultater som merkes i hverdagen, avslutter Eidsheim. 

Bakgrunn:  

Kåringen av Norges dårligste fylkesvei er en del av initiativet Norgesveier.no, der folk siden juni har kunnet nominere veier i sitt nærområde. Over 1500 forslag har kommet inn fra hele landet. 

Juryen ledes av Torill Eidsheim fra OFV, og består ellers av Bjørn Amundsen fra Telenor, Knut Gravråk fra Norges Lastebileier-Forbund, Gina Marie Qvale fra Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg og Tor Valdvik fra Kongelig Norsk Automobilklub. 

Slik beskriver folk de ti finalistene: 

• Akershus – Fv. 33 Feiring: En smal og rasutsatt vei som jevnlig må stenges. Når tungtrafikken møter personbiler, blir det farlig trangt. Mange peker på at den brukes som omkjøringsvei til E6, og at det er uforståelig at en så viktig strekning er i så dårlig stand. 

• Østfold – Fv. 1178 Gunnarstorp–Karlsøy: Hullete og humpete asfalt med sprekker og telehiv. Fjellknauser helt ut i veibanen gjør svingene uoversiktlige, og dårlig grøfting fører til at veien stadig står under vann. Mange beskriver veien som en daglig prøvelse.  

• Innlandet – Fv. 2434 Vest-Torprunden: Full av hull, humper og opprevet asfalt. Veien er både smal, svingete og bratt, med dårlig sikt og manglende autovern. Folk forteller at de må svinge unna hull og sprekker, noe som skaper farlige situasjoner. 

• Innlandet – Fv. 2158 Valmen–Sjøenden: Beskrives av folk som en «traktorvei». Veien er full av hull, og mange mener det er uforsvarlig å kjøre raskere enn 20–30 km/t. Likevel er det ingen planer om utbedringer.  

• Vestland – Fv. 49 Steinsdalen–Eikedalen: En rasfarlig og trafikkert strekning med mye arbeidspendling, som ofte stenges. Folk beskriver hvordan steiner raser ned i veibanen uten forvarsel, og at elver renner rett over veien i regnvær. Mange forteller at de kjører med frykt – særlig i dårlig vær. 

• Vestland – Fv. 615 Storebru–Sandane: Smal og svingete vei som også er eneste omkjøringsmulighet for E39 i området. Folk beskriver den som en livsnerve for lokalsamfunnet, men så dårlig at det er krevende for både pendlere og næringstransport å bruke den. Noen strekningsvise utbedringer er vedtatt. 

• Trøndelag – Fv. 776 Hofles–Romstad: Folk forteller om tiår uten vedlikehold, og veien beskrives som så humpete og smal at både biler og busser tar skade. Det blir sagt at taxiselskaper nekter å kjøre her, og syketransport omtales som risikabelt. Veien er også en viktig rute for fisketransport, likevel er det ingen planer for utbedring.  

• Trøndelag/Nordland – Fv. 17 Kystriksveien, Asp–Lødingen: En av de viktigste hovedårene i nord, men preget av hull, sprekker og ujevnt dekke. Folk forteller at veien er smal og utrygg, særlig for motorsyklister. Den er en av de viktigste veiene for både tungtrafikk, turisme og lokalt næringsliv.  

• Troms – Fv. 7768 Tromvik–Henriksvik: Beskrives som å kjøre på en «potetåker». Mange hull, smal og rasutsatt, med dårlig sikt og null vedlikehold på over 15 år. Pendlere forteller at veien ødelegger biler og dekk, og at det er galskap at den fortsatt brukes i dagens stand.  

• Finnmark – Fv. 8850 Hesseng–Nyrud: 98 km med vei fra 1930-tallet – hver vei, uten skikkelig grunnarbeid. I dag er den full av hull og sprekker, og beskrives som «helt jævlig». Folk peker på at veien er kritisk for lokalsamfunnet, beredskapen for forsvaret, politiet selv, blålys etatene for øvrig. Her er standard så dårlig at den er en direkte fare for både trafikanter, biler, motorsykler og syklister.  Spesielt de øverste 66 km i Pasvikdalen er en prøvelse å kjøre i kontinuerlige telehiv og store hull i veien. Dette er en «blindvei» så alle må kjøre samme strekning tilbake - uten omkjøringsmulighet.