Hvem har skapt klimakrisen og hvem tar konsekvensene?

Forfatter Simon Gramvik/Kilden kjønnsforskning.no

– De mobile toalettene i townshipene i utkanten av Cape Town kalles voldtektsfeller.

Nina Hoel, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiO, er på forsknings- og utdanningsopphold i Sør-Afrika. 

En township er et underprivilegert og ofte segregert byområde, som ble opprettet under apartheidregimet for å huse ikke-hvite innbyggere. Altså «svarte», «fargede» og «indere», ifølge apartheids rasekategorisering. 

Hoel har takket ja til intervju med Kildens uavhengige nyhetsmagasin, men advarer om strømbrudd. Sør-Afrika står nemlig midt i en energikrise, og strømnettet stenges flere ganger daglig. Plutselig ryker internettforbindelsen. 

Dårlig nett forhindret henne dagen før i å delta digitalt på lanseringen av antologien Antropocen, hvor hun har bidratt. Kapittelet hennes «Feminisme i antropocen» gir en feministisk spinn på den menneskeskapte klimakrisen. 

To spørsmål er sentrale: Hvem har skapt klimakrisen? Og: Hvem tar konsekvensene? 

Begrepet antropocen – menneskets tidsalder – antyder at det er mennesket som er ansvarlig for endringer i klima. Hoel mener at generaliseringen mennesket blir for unyansert. 

Vannkrise rammer ulikt

For å illustrere hvorfor, viser forskeren til de mobile toalettene i townshipene, og sine egne opplevelser med vannkrisen i Cape Town i 2018. 

– Jeg var i foreldrepermisjon og vi reiste til Sør-Afrika for å introdusere barnet for den sørafrikanske delen av familien. På den tiden var det vannrasjonering, forteller Hoel. 

I sentrum hadde kommunen rigget opp vannposter hvor folk kom og hentet vann med bøtter. 

Naboene i bykjernen var hvite og relativt velstående. En arv fra kolonitiden og apartheid.  

– Det var rart å se at naboene fylte svømmebassengene sine og vannet hagene, som om det ikke var noen vannkrise. 

For dem handlet krisen om å redusere vannforbruket, forteller Hoel. Men utenfor bykjernen, hvor den fattige majoriteten lever, ga vannkrisen andre utslag: 

– Politisk fører vannkrisen til at det ikke er råd til å forbedre sanitære forhold i townshippene. De som bor der bruker allerede minimalt med vann sammenlignet med de som bor i sentrum og har råd til renseanlegg, sier hun. 

Særlig utrygt for kvinner 

Brakkebyene utstyres derfor med mobile toaletter. 

– Når man ikke har do hjemme, må man bruke disse. Og veien dit kan ofte være utrygg – spesielt for kvinner. 

I kapittelet beskriver hun at i Khayelitsha, en av de største townshipene i Cape Town, var det i perioden 2003 til 2012 et gjennomsnitt på 635 rapporterte voldtekter årlig. Disse voldtektene skjedde ved de mobile toalettene, eller på veien dit.

Med andre ord: – Selv om klimakrisa er global, er den også lokal i det at den får lokale konsekvenser, sier Hoel.  

– Hva har vannkrisen i Cape Town med antropocen å gjøre? 

– Vannkrisa i Cape Town er kun én av mange uttrykk for klimakrisa som vi opplever, og mennesket utgjør en sterk endringsfaktor i denne sammenhengen, sier Hoel. 

– Og hva er sammenhengen mellom antropocen og feminisme? 

– Å kalle en epoke for antropocen kan skape en universell fortelling om mennesket som en enhetlig størrelse. 

– Ideen om det universelle er noe feminister, skeive og postkoloniale tenkere er kritiske til. Det er fordi universalisme alltid usynliggjør og marginaliserer noen grupper mennesker, noe kolonitidens filosofiske- og vitenskapelige prosjekter er gode eksempler på. 

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.