Lite framgang i målet om en bedre pengepolitikk for flyktninger og vertsland

I 2018 undertegnet 181 av FNs medlemsland «the Global Compact on Refugees» (GCR).

Avtalen inneholdt støtte til å utvikle flyktningpolitikk som gir flyktninger mulighet til å leve økonomisk selvstendige liv i vertsland.

I tillegg skal avtalen sikre en rettferdig internasjonal fordeling av kostnader knyttet til å være vertskap for flyktninger.

Økonomisk stillstand

Fem år senere har fremdeles ikke disse visjonene slått systematisk rot. De fleste flyktninger lever fremdeles i lang tid i flyktningleirer eller under andre forhold der de ikke får mulighet til å skaffe egen inntekt, og forblir avhengige av humanitær støtte for å overleve.

Målet om en rettferdig internasjonal fordeling av kostnader knyttet til å være vertskap for flyktninger har heller ikke blitt nådd.

– En antatt reduksjon i internasjonal støtte til flykninger fremover legger større press på nasjonale aktører for å sette visjonene i GCR-avtalen ut i livet, påpeker Fafo-forsker Svein Erik Stave.

Vektlegger utvikling

Sammen med den danske eksperten på flytningpolitikk, Niels V. S. Harild, har han forfattet et Fafo-notat som ser på årsakene til at framgangen har vært liten, og kommer med forslag til hvordan visjonene i GCR-avtalen kan nås – og hvem som bør bidra.

Ansvaret for å nå visjonene i avtalen ligger hos vertslandene og hos internasjonale utviklingspartnere.

Arbeidet må ta utgangspunkt i utviklingstankegang framfor tradisjonell humanitær tankegang, framholder forskerne.

– Kostnader kan og bør reduseres gjennom å utnytte og utvikle eksisterende lokale systemer og standarder i vertsland framfor å innføre nye og parallelle systemer for flyktninger, sier Stave.

Forslag til bedring

For at dette skal kunne skje, foreslår forskerne at:

• Utviklingspartnere må behandle flyktningsituasjoner som utviklingsarbeid og ta utgangspunkt i felles kartlegging og analyser av systemer, muligheter og utfordringer som eksisterer lokalt.
• Vertsland og utviklingspartnere må ta eierskap til CGR-prosessen i alle flyktningsituasjoner og på globalt nivå.
• Vertsland og utviklingspartnere bør føre en evidensbasert dialog for å starte en prosess som kan føre til fremgang både når det gjelder rettferdig fordeling av økonomisk byrde og ansvar, og implementering av flyktningpolitikk som gir flyktninger mulighet til være økonomisk selvstendige.
• Sistnevnte bør skje med utgangspunkt i lokale systemer og gjennom utviklingssamarbeid for å utvikle disse systemene.