Når debatten raser om narkotika, må norsk arbeidsliv ha to tanker i hodet samtidig

I sommer har vi lest nyhetsoppslag og hørt debatter knyttet til hendelser i arbeidslivet og Forsvaret hvor det er brukt illegale rusmidler på fester. Vi skal ikke kommentere enkeltsakene og håndteringen av dem. Men vi registrerer at debatten i etterkant av hendelsene handler om urettferdig behandling og gammeldagse, fordomsfulle holdninger blant arbeidsgivere, som straffer de ansatte som har brukt narkotika i form av oppsigelser og dimitteringer.

Noen hevder også at narkotikabruk særlig blant yngre ansatte, er blitt normalt og at arbeidslivet må finne seg i dette. Samtidig leser vi om elever ved videregående skoler som etterlyser voksne som tar ansvar når narkotikabruk oppdages på skolen. Disse elevene er morgendagens arbeidstakere. Både de som bruker narkotika og de som etterlyser tydelige grenser. Når vi i Akan kompetansesenter møter unge arbeidstakere, sier de; «Jeg trenger en leder, ikke en kompis!». Det forteller oss at de setter pris på tydelighet.

Det er ingen tvil om at holdningene til bruk av narkotika, ikke bare cannabis, men også amfetamin og ecstasy, er mer liberale enn før. Holdninger endrer seg naturlig fra generasjon til generasjon, i tillegg til at det er svært miljøavhengig. Du kan se høye tall med cannabisrøykere på én videregående skole, men lave tall på skolen i nabokommunen.

Dette opplever vi også i arbeidslivet. Bedrifter som kontakter oss for veiledning, forteller ofte at det gjelder flere kolleger som bruker narkotika når det dukker opp saker. Det er viktig å understreke at selv om holdningene er liberale, betyr ikke det at det er normalt å røyke hasj eller ta amfetamin før man går på jobb eller på jobbfesten. Faren ved at vi omtaler det som normalt, er at vi ikke tør å reagere eller sette grenser. Like viktig er det å ikke forveksle grensesetting med straff. Det er mye omsorg i å sette grenser og å reagere når grensene brytes. Hvorfor blir dette forvekslet med, og omtalt som straff i denne debatten? Det er som med oppdragelse av barna våre; Vi setter grenser og reagerer, og vi gjør det av kjærlighet.

Vår erfaring i Akan kompetansesenter er at arbeidsgivere har et stort ønske og vilje til å hjelpe ansatte med ulike utfordringer, også rusbruk. De strekker seg langt for å beholde sine ansatte. Men det kan aldri gå på bekostning av sikkerheten, arbeidsmiljøet og omdømmet til virksomheten. Vi forstår lederne for SFO og barnehagen som ringer oss for å få råd, når de har en ansatt som røyker hasj flere ganger i uken. Deres perspektiv er barnas sikkerhet og trygghet til de voksne. Vi forstår også fortvilelsen til direktøren som ringer oss etter sommerfesten hvor de fant hvitt pulver på toalettet. Ingen av de nevnte i disse eksemplene ønsket å si opp de det gjaldt. Tvert imot. Men som leder må du være trygg på at ansatte utfører jobben sin med både reaksjonsevne og konsentrasjon intakt. For til syvende og sist er det arbeidsgiver som står ansvarlig for eventuelle konsekvenser som kan komme.

Å møte hverandre fri for fordommer skaper rom for en tolerant, romslig og objektiv debatt rundt en utfordrende tematikk. Narkotikabruk knyttet til jobb og jobbrelaterte sammenkomster, handler om mer enn juridiske perspektiver som hva som er lov og ikke lov. Narkotikabruk har også medisinske og sosiale perspektiver som kan medføre negative konsekvenser for personens jobbutførelse. Alle tre perspektivene må tas hensyn til i debatten rundt narkotikabruk i arbeidslivet.

Hele det norske arbeidslivet er opptatt av inkludering og mangfold i dag. Det jobbes strategisk for å hindre både sykefravær og frafall fra arbeidslivet, fordi vi vet det er bærekraftig å ha folk i jobb. Og veien tilbake til arbeidslivet er vanskelig når man faller utenfor.

Det går an å ha to tanker i hodet samtidig; Å reagere i form av en advarsel og politianmeldelse dersom regelverket brytes, står ikke i veien for samtidig å vise omsorg og tilby hjelp. Det er ingen motsetning i dette. En reaksjon betyr ikke at man slår hånden av, utestenger eller ekskluderer en ansatt. Det betyr at man setter grenser, og tydelig viser hva som er uakseptabelt.

Camilla Lynne Bakkeng, fag- og kommunikasjonsleder Akan kompetansesenter

Elisabeth Ege, direktør Akan kompetansesenter