Mat og fôrplanter er grunnlaget for landbruket vårt. Ettersom klimaet og forholdene i landbruket endrer seg, vil matplanter med nye egenskaper bli nødvendig. Det tette slektskapet mellom kulturplanter og deres ville slektninger, betyr at egenskaper som finnes hos de ville artene kan overføres til jordbruksplanter. På den måten kan dyrkede planter tilpasses nye forhold og krav, viser forskning.
Ønskede egenskaper inkluderer motstandsdyktighet mot sykdom og skadedyr, kulde, tørke og flom, tilpasninger til kortere vekstsesong og daglengden i nordområdene. Å ta vare på ville slektninger er derfor viktig for å styrke fremtidens matsikkerhet for oss mennesker.
– Vi vet ikke i dag akkurat hvilke genetiske ressurser som kan være nyttige i framtida. Derfor er det behov for et rikt reservoar, og det inkluderer ville slektninger av kulturplanter, sier landbruks- og matminister Sandra Borch.
Nordisk nettverksmøte
Arbeidet med CWR har pågått i tre perioder siden 2015, og er et nordisk samarbeidsprosjekt mellom fagpersoner i Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland. Fra Norge deltar Norsk genressurssenter/NIBIO og Naturhistorisk museum, UiO.
Nordisk nettverksmøte finner sted den 2.-3. november på Naturhistorisk museum, UiO.
Prosjektet er støttet av Nordisk komité for landbruks- og matforskning og Nordisk ministerråd.
Ville arter
Kulturplantenes ville slektninger (Crop Wild Relatives – CWR) er arter som er nært beslektet med våre dyrkede planter.
I de nordiske landene er mangfoldet av fôr- og bærplanter spesielt stort. Her finnes også viltvoksende slektninger av korn- og grønnsakssorter som dyrkes over hele verden.
De ville slektningene har blitt prioritert basert på deres nytteverdi. For plantegenetiske ressurser i Norge, er det utarbeidet en prioritert liste på 206 viltvoksende arter og underarter. Denne listen er utarbeidet av det nordiske nettverket og består av en nordisk liste og nasjonale lister. Forskere fra NIBIO har bidratt i dette arbeidet.
Sikre genressurser for fremtidens matforsyning
Klimaendringene og tap av leveområder truer disse artene. Det er nødvendig med aktiv innsats for å bevare dem – og sikre flere av de viktige genressursene.
Den viktigste måten å bevare de ville slektningene på, er å gi dem mulighet til å vokse i sitt naturlige miljø i naturen (in situ). Her vil de kunne tilpasse seg eventuelle endringer i miljø og klima. Frø kan også lagres i frøbank (ex situ), for å oppformeres og plantes ut dersom bestanden dør ut. Frøene sendes ut til planteforedlere, forskere og andre som vil bruke materialet. Innsamlede frø oppbevares i frøbank hos NordGen i Sverige og i sikkerhetslageret i frøhvelvet på Svalbard.
Siden 2015 har fagfolk jobbet med bevaring av slike planter i sine naturlige miljø. Innsamling av frø startet i 2021.
Eksempler på nordiske ville slektninger av kulturplanter er strandkål, villeple, sibirgressløk, åkerbær, åkerkål, strandbete, smaltimotei, tyttebær og vårvikke.
– Det er alltid viktigst å bevare plantemateriale in situ, på voksestedet. Frøbanken vil alltid være andrevalget, og er mer å betrakte som back-up, sier Kristina Bjureke fra Universitetet i Oslo, en av deltakerne i prosjektet og ansvarlig for frøinnsamling i Norge.
Forvaltningen bruker samme metoder for å bevare kulturplantenes ville slektninger som for ville planter generelt. Noen arter klarer seg fint uten tiltak, andre trenger aktiv skjøtsel av leveområdet. Eksisterende naturvernområder beskytter allerede mange arter. Derfor er den mest kostnadseffektive måten å beskytte dem in situ, i naturen.
Å kartlegge og sikre bevaring av ville slektninger av planter og skogtrær for mat og landbruk er derfor et viktig tiltak i oppfølgingen av Landbruks- og matdepartementets nasjonale strategi for bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser.
Det første stedet i Norden hvor man har bestemt å ta vare på, og verne, kulturplantenes ville slektninger i deres naturlige miljø, er i Færder nasjonalpark i Vestfold. Les mer i forvaltningsplanen for Færder nasjonalpark.
– Vi har et godt samarbeid med nasjonalparken, for å ivareta disse artene. Vi arbeider nå med å få på plass en god bevaringsavtale, som også sikrer tilstrekkelig skjøtsel av artene, samt mulighet til å sanke frø, sier Linn Borgen Nilsen ved Norsk genressurssenter i NIBIO. Sammen med kollega Kjersti Bakkebø Fjellstad har hun ansvaret for å legge til rette for bevaring av disse artene i Norge. For å kunne nyttiggjøre seg verdien av de ville slektningene i fremtiden, er det viktig at de også er tilgjengelige for landbruket og forskningen.
