17. mai-taler: Bejubler et rungende høyt «vi»

For hvordan ordlegger norske ordfører seg når de omtaler etniske minoriteter og etnisk mangfold på selveste nasjonaldagen? Bidrar 17.mai-talene til en mer inkluderende nasjonal identitet, eller forsterker de heller skillet mellom majoritet og minoriteter?

I artikkelen «Norwegian national day oratory: constructing and reconstructing a national we» i tidsskriftet Nations and Nationalism ser professor Katrine Fangen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO og Bjørnar Buxrud ved Morgenstern reklamebyrå nærmere på disse spørsmålene. Buxrud har tidligere skrevet en masteroppgave i sosiologi om dette temaet.

Forhandlinger om identitet

Hvis du vil se dette innholdet fra www.sv.uio.no, gi ditt samtykke øverst på denne siden.Kathrine Fangen
Professor - Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi

- Ved å studere 17. mai-taler, får vi muligheten til å se hvordan ordførere i dag tematiserer nasjonal identitet, sier Katrine Fangen.

- En ordfører utøver stor definisjonsmakt gjennom måten han eller hun fortolker et nasjonalt «vi» på nasjonaldagen. I noen tilfeller ser vi at talene kan virke ekskluderende mot mennesker som er «nye» i Norge, understreker Bjørnar Buxrud.

Sosiologene tar for seg sjangerkravene til en typisk 17. mai- tale, som gjerne omhandler 1814 og grunnloven, 1905 og unionsoppløsningen fra Sverige, nasjonalikonene Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland, erfaringen fra andre verdenskrig og betydningen av frihet.

Historie, verdier og frihet

Fangen og Buxrud analyserer tre ulike temaer de fleste taler er innom: 1. Norsk historie, der de viktige ingrediensene nettopp er nevnt. 2. Norske verdier; frihet, demokrati og menneskerettigheter; Universelle verdier, som de fleste kan kjenne seg igjen i – og endelig 3: Norsk selvforståelse; hva det vil si å være norsk i dag, sosialdemokratiets betydning, solidaritet, trygghet, det å være privilegert og å bo i et rikt land.

- I materialet var det en gjennomgående tendens at ordførerne la vekt på bestemte verdier, historiske hendelser og personer, og kulturelle særtrekk. Disse tre tematiseringene danner et rammeverk for hvordan man kan uttrykke hva det vil si å være norsk på 17.mai, og derigjennom hvem som omfattes av begreper som norsk og nordmann, forteller Buxrud.

Betydningen av frihet trekkes, ifølge Buxrud og Fangen, fram i 17. mai-taler for å binde sammen fortid og nåtid. Det vises til at erfaring med krig og landflyktighet er en del av den historiske arven i Norge, på samme måte som norske borgere fra konfliktsoner rundt omkring i verden har krig og konflikt med seg i bagasjen. Vi er alle i samme båt. Vi har alle kjent på lidelse.

Med vektleggingen av verdier understrekes ofte en inkluderende, statsborgerlig nasjonal identitet, mens vektlegging av nasjonal selvforståelse enkelte ganger framstilles ekskluderende, i form av hva «vi» er gode på, men som andre ikke har i samme grad.

En dag utenom det vanlige

Bjørnar Buxrud og Katrine Fangen går i artikkelen gjennom tidligere forskning på norsk nasjonaldagsfeiring. Gjennomgående er fremstillingen av 17. mai som en festdag helt utenom det vanlige; en slags unntakstilstand for en ellers kontrollert og tilbakeholdende befolkning.  På nasjonaldagen er det fritt fram for følelser og feiring. Det er noe atypisk norsk over feiringen av 17. mai. Folk er langt mer utadvendte enn til daglig.  

Dette er bakteppet når ordførerne og andre 17.mai- talere skal «på podiet».  Det særegne ved dagen gjør 17. mai spesielt interessant for forskning på nasjonal identitet og mangfold: For hvem er vi – eller gir vi oss ut for å være på nasjonaldagen –  i motsetning til ellers?

- 17. mai-taler gjør det mulig å studere nasjonal identitet i rendyrket form – det som ellers i året ikke er uttalt, kommer her til overflaten, påpeker Fangen.

I Norge er det høy oppslutning om 17. mai-feiringen. Halvparten av oss er ute på gater og torg, eller vi deltar i flaggheising, sekkeløp, lotteri og kakesalg, eller tilsvarende 17. mai-relaterte arrangementer. Vi roper hurra, veiver med det norske flagget og slutter opp om dagen, enten vi har bodd i Norge i generasjoner, har foreldre eller besteforeldre som har immigrert eller flyktet hit, eller vi selv nylig har kommet til landet.

En forklaring på at oppslutningen holder seg så stor, kan være at 17.mai-feiringen historisk sett har inkludert et stadig bredere lag av folket. På midten av 1800-tallet var det borgere med stemmerett, det vil si en politisk og økonomisk elite, som feiret 17. mai.

88 prosent ikke-vestlige feirer

- I takt med demokratisering og samfunnsendringer har arbeidere, kvinner, barn og representanter for et mer flerkulturelt Norge fått plass i toget, forteller Buxrud. Han viser til forskningsprosjektet «Grunnloven som nasjonalt symbol», som avslører at oppslutninger om feiringen er like stor blant ikke-vestlige innvandrere som blant etniske nordmenn.

Hele 88 prosent av ikke-vestlige innvandrerne feirer nasjonaldagen, mens tallet for etniske nordmenn er 89 prosent. Den studien viser også at nasjonaldagen paradoksalt nok er den dagen da innvandrere og etniske minoriteter føler seg mer inkludert i det norske fellesskapet enn de andre av årets dager. Ser man året under ett, er ikke virkeligheten likevel ikke så rosenrød som det kan se ut på 17.mai, understreker Fangen. Ellers i året viser omfattende forskning at tilhørigheten til det norske ikke virker like tilgjengelig for alle så lenge man ikke «ser norsk ut».

Befestet stolthet

Til tross for noen tidligere kontroverser rundt feiringen, blant annet om bruk av andre flagg, er det i dag lite konflikt rundt den norske nasjonaldagen. Og både det samiske flagget og FN-flagget er nå tillat i toget, om enn ikke flagg fra andre land.

Det er en befestet stolthet i Norge over å ha en nesten 200-år gammel tradisjon i å feire 17.mai. Og ikke minst over at de yngre generasjoner står i sentrum med barnetog rundt omkring i landet. Dette i kontrast til mange nasjoner som markerer nasjonaldagen med militærparader, noe som ofte trekkes fram i den norske fortellingen om nasjonaldagen.

Bygge nasjonal identitet

Hvis du vil se dette innholdet fra www.sv.uio.no, gi ditt samtykke øverst på denne siden. Bjørnar Buxrud Morgenstern reklamebyrå

Sosiologene skriver i artikkelen om taler og et felles «vi» på 17.mai-talene til 67 ordførere, som er holdt i tidsrommet 2008-2014, en periode som blant annet rommer den arabiske våren, 22. juli-terroren og økt tilstrømming av flyktninger. Forskerne analyserer 26 av disse talene fordi de – i motsetning til resten – i større eller mindre grad tematiserer etnisk mangfold.

- Det var overraskende at kun 25 av 67 taler spesifikt inkluderte nordmenn med minoritetsbakgrunn. Med tanke på hvor høyt debattene om innvandring, integrering og norsk

kultur har gått de siste årene, skulle man kanskje tro at det var flere ordførere som ville bruke 17.mai-talen til å si noe om slike problemstillinger. Men samtidig: 17.mai-talen er en festtale, og det kan tenkes at noen velger å unngå temaer som kan oppfattes som kontroversielle på nasjonaldagen, sier Buxrud

Utgangpunktet for studien er imidlertid fortutsetingen om at taler på nasjonaldagen spiller en viktig rolle i å bygge en nasjonal identitet. Det medfører, ifølge Buxrud og Fangen, blant annet at 17. mai-talene gjerne omslutter det som er felles for befolkningen og ikke har fokus konflikter. Politiske motsetninger og andre kontroverser tones ned. Dette tilstrebes i hvert fall, selv om politiske synspunkter også kommer fram. Temaer som tvangsekteskap og omskjæring tematiseres for eksempel ikke på 17. mai. I stedet legger både ordførerne og andre talere vekt på det vi står sammen om, på tross av ulik religiøs, etnisk og annen bakgrunn. Mangfoldet skal feires.

I artikkelen poengterer Buxrud og Fangen at det interessante ved å se på 17.mai-taler holdt av nettopp ordførere, er at disse kommer fra ulike partier, samtidig som de skal fungere som samlende figurer i sitt lokalsamfunn – og dermed representere alle.

- Det er interessant at det ikke er mulig å lese noen tydelige partiskiller i talene, kanskje nettopp fordi hensikten har vært å være samlende, sier Fangen.

Hvem er gjestfrie?

Bruken av personlige pronomen i flertall; hvordan «vi», «de» og «dere» benyttes blir systematisk analysert. Buxrud og Fangen er for eksempel opptatt av hvordan «vi» benyttes i en tale som skal omfatte fortiden og «fedrene som har kjempet» og samtidig romme en framtid, der personer med minoritetsbakgrunn er inkludert.  De avslører at mange av ordførerne har vanskelig for å opprettholde et felles «vi» gjennom hele 17. mai-talen. Når ordføreren for eksempel skal skryte av lokalbefolkningens gjestfrihet overfor flyktninger, blir det gjerne lett å ty til et «oss», «som alltid har vært her» og et «dem», som «har ankommet de siste årene».

I materialet som artikkelen bygger på finnes taler fra lokalsamfunn som historisk har opplevd konflikter knyttet til innvandring, steder på det sentrale Østlandet der nye nordmenn utgjør en forholdsmessig stor andel av befolkningen, og småsteder der det bor ganske få mennesker med innvandrerbakgrunn.

- Helt generelt kan vi si at de talene som i størst grad lykkes med å inkludere nye nordmenn i et kollektivt vi, er de som gir temaet størst plass, og som behandler det med en viss retorisk fintfølelse. Skulle man si noe helt kort om de som ikke lykkes, handler det i stor grad om det å bruke flertallspronomen på en måte som vektlegger og oppretteholder et skille mellom «oss» og «dem», understreker Buxrud.

- Vi ser en del eksempler på at ordførerne prøver å åpne for et mer inkluderende nasjonalt «vi». 17. mai-taler legger tradisjonelt stor vekt på den historiske siden av nasjonaldagen, samtidig er det tydelig at ordførere ønsker å bidra til at alle kan føle seg inkludert, sier Katrine Fangen.

Les mer:

Buxrud, Bjørnar & Katrine Fangen (2017) Norwegian national day oratory: constructing and reconstructing a national we, Nations and Nationalism 23(4): 770–789.

Publikasjonen er en del av prosjektet: Negotiating the nation

Forfattere: Katrine Fangen og Bjørnar Buxrud.