Hele familien bidrar til minstens språkutvikling

– Vi fant at barn med eldre søsken hadde mindre ordforråd enn sine jevnaldrende, men bare opp til et visst punkt. For barn med tre eller flere søsken begynte ordforrådet å øke igjen.

Det sier Audun Rosslund som er hovedforfatter på studien nylig publisert i anerkjente Child Development, hvor forskerne så på forholdet mellom språkutvikling og familiesammensetning hos 6000 norske 1–3-åringer.

Fra konkurrent til ressurs

Han peker på at tidligere forskning har vist at barn med eldre søsken ofte har et mindre ordforråd enn førstefødte. Den vanlige forklaringen har vært at flere søsken betyr færre ressurser og mindre oppmerksomhet fra foreldrene til hvert av barna.

– Vår studie viser at bildet er mer sammensatt. Det handler ikke bare om plassering i søskenrekken, sier han.

For å forklare hvordan storesøsken går fra å være konkurrenter om språkressursene i familien til å bli mulige språkressurser selv, undersøkte forskerne forholdet mellom antall barn og «omsorgspersoner» i hjemmet, uavhengig av om disse var foreldre eller storesøsken.

– Vi simulerte deretter modeller for å finne den grenseverdien som kunne forklare variasjonen i ordforrådet best. Altså alderen fra når storesøsken bør regnes som omsorgspersoner, og ressurser heller enn konkurrenter, til lillesøster eller -bror, forteller Rosslund.

Jenter er kvikkere

Dette viste seg å være tidlig i tenårene, men interessant nok avdekket studien at storesøstre nådde grenseverdien ett til tre år tidligere enn storebrødrene.

Ifølge Rosslund har jenter typisk noe raskere språkutvikling enn gutter, og muligens tidligere sosial og kognitiv modning.

– Dette, sammen med mulig større interesse for å ta på seg omsorgsgiverrollen, kan være en forklaring på funnene våre.

Familiedynamikken viktigst

Forholdet mellom antall barn og omsorgspersoner i familien hadde større betydning for variasjonen i småbarnas ordforråd enn fødselsrekkene alene.

– Hovedpoenget her er at dynamikken i husholdningen er avgjørende, ikke fødselsrekkefølge. Det viktigste er at småbarn, som trenger språklig støtte, har et overskudd av omsorgspersoner rundt seg, uansett om det er foreldre eller søsken, understreker Rosslund.

Tilsvarende i barnehagene

Han mener det ikke er umulig å trekke paralleller fra disse funnene til antall omsorgspersoner i barnehager og viser til debatten om bemanningsnorm.

– Språkutvikling begynner allerede før fødsel, men barnehagene kan ha stor betydning, og det er fristende å trekke paralleller fra funnene våre til en barnehagekontekst – at flere omsorgsgivere per barn er positivt assosiert med ordforråd, sier han og legger til

– Mange barn tilbringer mesteparten av sin våkne tid i barnehagen, noen allerede fra de er 10-12 måneder, så da er det klart at barnehagen kan være en viktig pådriver for språkutvikling, i alle fall i situasjoner der hjemmemiljøet av ulike årsaker ikke er like stimulerende.

Begrense skjermbruk

I april i år kom Helsedirektoratet med «Ny anbefaling for vurdering av småbarns språkutvikling», der de blant annet anbefaler tettere samarbeid mellom helsestasjon og barnehage, for å sikre at barn med språklige utfordringer får tidlig hjelp.

En annen anbefaling er å gi foreldre informasjon og veiledning om hvordan de kan skape et rikt språkmiljø hjemme, stimulere barnets språkutvikling ved å gjøre ting med barnet og samtidig begrense skjermbruk.

– Det handler kanskje ikke om skjermbruk i seg selv, kommenterer Rosslund.

– Men at mye skjermtid reduserer mulighetene for andre, mer interaktive aktiviteter som kan bidra til positiv språkutvikling.

Tidligere har han og kolleger fra Universitetet i Oslo publisert en studie som viste en svak, negativ sammenheng mellom norske toåringers skjermbruk og ordforråd, mens det var en positiv sammenheng mellom høytlesning og ordforråd, både hos ett- og toåringer.

– Fellesnevneren for disse studiene er betydningen av tid, oppmerksomhet og språklig stimulering, noe både foreldre og eldre søsken kan bidra til, avslutter Rosslund.