Straff og hjelp i narkotikasaker for ungdom

Master i Sosiologi Thomas Anton Sandøy ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO  forsvarte sin avhandling for graden Ph.d: "Alternative sanctions for young drug offenders. From punishment to help?" mandag 2. mai.

Dette doktorgradsprosjektet presenterer ungdommers erfaringer med betingede påtaleunnlatelser, samt de overordnede effektene av tiltaket. Basert på kvalitative intervjuer med unge som gjennomgår slike alternative straffereaksjoner og analyser av registerdata for alle norske ungdommer siktet for mindre narkotikalovbrudd, belyser avhandlingen virkningene av endret straffeutmåling både på individ- og gruppenivå.

Resultatene viser at praksisendringen har ført til nye opplevelser av straff, indirekte motivasjon for atferdsendring, sosial ulikhet i straffegjennomføring, samt redusert tilbakefallsrisiko.

Forebyggende straff

De helse- og sosialfaglige intervensjonene omtales ofte som alternativer til straff, men analysene i dette doktorgradsprosjektet viser at tiltakene heller bør forstås som en alternativ straff. Ungdommer som mottar alternative reaksjoner, beskriver ulike former for tap som skiller seg fra tradisjonell bøtelegging.

Varigheten av reaksjonene og gjennomføringen av urinprøvekontroll fremstår som særlig inngripende. Samtidig viser analyser av registerdata for narkotikasiktede på 2000-tallet at betingede påtaleunnlatelser reduserer tilbakefallsrisikoen til registrert kriminalitet sammenlignet med bøter. Heller enn å se disse to funnene som motstridende, argumenteres det for at den forebyggende effekten av alternative reaksjoner kan være et resultat av positive møter med helse- og sosialarbeidere så vel som negative straffeopplevelser.

Foreldrenes rolle

Hovedgrunnen til å erstatte bøter med alternative reaksjoner er å motivere til varig atferdsendring hos unge lovbrytere. De intervjuede i prosjektet snakket mye om endring, men knyttet det i liten grad til innholdet i intervensjonene. Den viktigste grunnen for å kutte ut/ned deres bruk av illegale rusmidler, var av hensyn til foreldre. Gjennom deltakelse i oppfølgingsprogrammene ønsket de unge å gjenopprette tillitsforholdet til sine omsorgspersoner. Erkjennelser av personlige problemer med rusmiddelbruk var underordnet.

På samme måte som disse fortellingene stiller spørsmål ved hvor dypt endringene stikker, synliggjør de viktigheten av uformell sosial kontroll. Noen foreldre er imidlertid i en bedre posisjon for å involvere seg i sine barns strafferettslige prosesser enn andre. Analyser av registerdata viser at barn av foreldre med høy inntekt og utdanning er noe overrepresentert blant dem som får en alternativ reaksjon over en bot. Denne sosiale skjevheten kan være et uttrykk for at foreldres involvering i sine barns straffegjennomføring er et ressursspørsmål.

Avhandlingen viser på denne måten at intervensjonene ikke nødvendigvis treffer dem som trenger det mest.

Kontakt: Thomas Anton Sandøy