Mens det var spent i hovedstedene, var det samarbeid og forståelse i nord. – Barentssamarbeidet ble beskrevet som enda viktigere da spenningen økte, forklarer Jonas Ekkeren Onsager.

I masteroppgaven sin ved NMBU forsket han på Barentssamarbeidet. Han dybdeintervjuet en rekke erfarne mennesker som har vært med i samarbeidet på norsk side av grensen, først og fremst i Kirkenes. Det gjorde han før invasjonen i Ukraina, men det var spent mellom Norge og Russland da, også:

– Dette var etter invasjonen og anneksjonen av Krim i 2014. Barentssamarbeidet skilte seg ut fra alt annet samarbeid som brøt ned etter 2014. Det er ikke mine ord – det er det informantene sier: Når alt annet samarbeid brytes ned, er Barentssamarbeidet en arena for normalisering og samhold. Samarbeidet har vært et viktig møtepunkt mellom Norge og Vesten og Russland, sier Onsager. 

Motstemme

Et annet funn er hvordan Barentssamarbeidet viser at utenrikspolitikk kan være desentralisert. – De som driver det til daglig, sitter ikke i Oslo i Norges maktsentrum. De sitter i nord, ved grensen, peker han på.

– Barentssamarbeidet fungerer som en motstemme til den dominerende trusselvurderingen av Russland. En informant sier det slik: Frykten for Russland er omvendt proporsjonal med hvor tett du er ved grensen, sier Onsager. – Fokuset i samarbeidet ligger i folk-til-folk-aspektet, hvor felleskapet over grensa står i sentrum. 

Normalisering

Barentssamarbeidet støtter fremdeles samarbeidsprosjekter, selv om det er vanskeligere i praksis å få til samarbeid mellom Norge og Russland i dag. – Barentssamarbeidet gis en rolle i å skape normalisering. Det er et møtepunkt for russere og nordmenn på grasrotnivå, men også politisk, sier han.

Før invasjonen var også mange interessert i utvidet samarbeid om å bygge ut industri og gass. – Det er en interesse som har eksistert. Nå er det helt utenkelig. Men her kommer nordnorske utviklingsambisjoner, politikk og klimaendringer inn, for eksempel i en potensiell nordlig sjørute som åpner fordi isen smelter. Barentssamarbeidet får en funksjon også i hvordan det snakkes om dette, ifølge Jonas Ekkeren Onsager. 

Et «vi» over grensen

Han illustrerer viljen til å dra i samme retning med inntrykket av fellesskap, et «vi» som strekker seg over grensen.

– Det snakkes mye om felles historie, noe som markeres og symboliseres på mange måter. Hvordan Den røde armé befridde Finnmark fra Nazi-Tyskland og hvordan folk som har vokst opp i Sør-Varanger, har vært på fotballturneringer som barn med russiske fotballag. Det er fellesskap og felles solidaritet, sier Onsager.

Han kan ikke si at Barentssamarbeidet kommer til å ha noen avgjørende rolle i en forsoning mellom Norge og Russland. – Da den kalde krigen var over, var dette et satsingsområde.  Sovjetunionen gikk i oppløsening, og for Norge og de nordiske landene ble Barentssamarbeidet et verktøy for fred gjennom å normalisere kontakt. Nå vet jeg ikke om det vil skje, sier han. 

Før det raknet

– Dette er et tidsbilde på hvordan samarbeidet var før det begynte å rakne da Russland invaderte Ukraina igjen i februar 2022, sier førsteamanuensis Kirsti Stuvøy. Hun veiledet Onsager da han skrev masteroppgaven sin, og hun har skrevet artikkel om temaet sammen med ham.

– Dette står som viktig dokumentasjon på hva vi må huske at Barentssamarbeidet var, nå som vi sier at det aldri blir det samme. Det som preger diskusjonen nå, er at ingenting blir som før igjen. Men vi bør vurdere utviklingen i dag opp mot den historien og de oppfatningene som former vurderingen vår av hva som finner sted. Analysen vår viser sterk, kanskje overdreven, optimisme for økonomisk vekst og utvikling i nord gjennom samarbeid med Nordvest-Russland, ifølge Stuvøy. 

Referanse:

Jonas Ekkeren Onsager og Kirsti Stuvøy: Barentssamarbeidet og geopolitisk spenning: En analyse av norske erfaringer og legitimeringspraksiser. Internasjonal politikk, september 2022, ISSN 1891-1757.