Hvordan kan vi forsvare Norge mot fremmedstatlig påvirkning?

– Det er ikke nødvendigvis desinformasjonen eller påvirkningsaktivitetene i seg selv som er truende. Det er de eventuelle skadene de kan påføre oss som vi må forebygge og forsvare oss mot, sier FFI-forsker Vårin Alme.

I en ny rapport anbefaler Alme og FFI-kollegene Torbjørn Kveberg og Sverre Diesen at vestlige stater bruker mindre energi på å avdekke og motbevise desinformasjon, og heller konsentrerer seg om det de vil forsvare mot fremmedstatlig påvirkning.

Hvilke verdier i samfunnet er det vi ikke vil skal bli skadet? Hvilke verdier i forholdet til andre stater er det vi ønsker å beholde? Ved å følge med og ivareta disse verdiene forsvarer vi oss også mot påvirkningsoperasjoner vi ikke har avdekket, argumenterer forskerne. Da kan vi også vurdere hvilke aktiviteter som kan true interessene, og forsøke å demme opp for disse.

– Ryggmarksrefleksen er at usann informasjon må oppdages og motbevises. Men er det ikke litt skummelt om dette omsettes til politikk, og staten prøver å bli en slags sannhetsforvalter på Internett? Og hvor formålstjenlig er en slik strategi? spør Torbjørn Kveberg.

Som ett eksempel trekker Kveberg frem «EUvsDisinfo», et EU-prosjekt som skal avdekke og svare på russisk desinformasjon. Tjenesten driftes av East StratCom Task Force, en del av EUs diplomatitjeneste.

– Både i EUvsDisinfo og ellers i staters forsvars- og sikkerhetsarbeid er målet som oftest å dokumentere en motparts påvirkningsaktivitet. Men disse aktivitetene er vanskelige å oppdage. Og når du finner dem, gjenstår fortsatt arbeidet med å forstå om de leder til noe, og om dette er skadelig for en stat, sier Kveberg.

Les mer og last ned rapporten her.

Målgruppen for rapporten er offentlig ansatte som jobber med forsvar mot fremmedstatlig påvirkning.

– Strategisk kommunikasjon, som på mange måter er det rådende begrepet i tenkning om forsvar mot fremmedstatlig påvirkning i dag, er opprinnelig noe selskaper gjorde for å markedsføre seg selv og selge flere produkter. Spørsmålet er hvor godt det egentlig egner seg for stater som vil forsvare sine sikkerhetsinteresser mot påvirkning, sier Kveberg.