Hva er «convivial conservation», og er det svaret på hvordan vi kan lære oss å sameksistere med ville dyr?

I 2015 var den irske studenten Dara Sands på tur ved Table Mountain i Cape Town, hvor han studerte på den tiden. En venn pekte på en karakal, en ørkengaupe, altså en mellomstor villkatt. Sands ble slått av hvor upåvirket dyret var av deres nærvær.

Mens katten spankulerte forbi, slo det Sands hvor uvanlige slike møter er med ville dyr hjemme i Irland. Senere skulle han oppdage hvor mange ville dyr som finnes både i selve byen Cape Town og på Kapp-halvøya, blant annet bavian, sebra, hai og pingvin. Sameksistens mellom mennesker og dyr er faktisk en del av dagliglivet i Cape Town. Ville ikke dette være mulig å få til i Irland? Denne opplevelsen vekket hans nysgjerrighet – kan ikke mennesker og ville dyr leve sammen?

I sitt nye forskningsprosjekt ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) ser Sands på mulighetene for å gjeninnføre ville dyr i Irland gjennom såkalte rewilding-tiltak: Hvordan kan mennesker og ville dyr leve side om side i Irland? Hvilke konflikter ville det kunne skape, og hvordan ville disse konfliktene kunne bidra til sameksistens?

– For å finne svar på disse spørsmålene så jeg på interaksjonen mellom mennesker og dyr i historisk perspektiv og i dag og ulike rewilding-prosjekter i Irland, forklarer Sands. – Jeg begynte med å forske på forholdet mellom menneske og ulv i Irland. Deretter så jeg på et pågående prosjekt for å gjeninnføre rovfuglarten glente i Nord-Irland. Basert på erfaringene fra disse to studiene så jeg på hvordan rewilding kan bidra til å endre metodene for å bevare det biologiske mangfoldet i Irland fremover.

Ulv i Irland

Frem til 1600-tallet levde mennesket og ulven side om side i Irland. Etter å ha undersøkt historiske kilder som omhandlet møter mellom ulv og mennesker på øya, viser Sands hvordan menneskets toleranse for ulv ble redusert etter at Irland ble del av et ekspanderende globalt kapitalistisk system under kolonistyret i tidlig moderne tid (ca. 1530–1786).

I dette nye sosioøkonomiske systemet ble Irland omdefinert til et primitivt «ulveområde». Dette bidro til en ny jaktkultur, med en påfølgende nedgang i ulvebestanden. Nedgangen ble også drevet av endringene i økosystemene som følge av at naturområdene endret karakter etter hvert som landbruket ble stadig mer kommersielt. Irland ble dominert av et profittdrevet system basert på privat eiendom og grunneiere som hadde liten eller ingen erfaring med – eller ønske om – å ha ulv i området. Før hadde folk akseptert folk ulven som en del av den felles verden menneskene og dyrene levde i.

– I det tidlige moderne Irland ble avgjørelsen om å utrydde ulven tatt av koloniherrer og forvaltere som først og fremst var opptatt av erobring og av kontroll over mennesker og dyr, heller enn sameksistens, sier Sands. – Tidligere tiders forhold til ville dyr endret seg under kolonistyret, i takt med de endringene i språk, livsstil, levebrød og naturområder som ble tvunget igjennom.

Sands mener at denne historiske kunnskapen er viktig for å utvide vår forståelse av samspillet mellom mennesker og dyr og fremme sameksistens.

– Nedgangen i villdyrbestandene og dagens tankegang og praksis når det gjelder naturvern og biologisk mangfold er en arv fra kolonitiden og kapitalismen. For å komme et steg videre må vi ta et oppgjør med denne arven, sier Sands.

Gjeninnføring av glente

Mellom 2008 og 2010 ble det satt ut 80 glenter (Milvus milvus) på landsbygda i County Down der Sands vokste opp. Dette prosjektet ble beskrevet som Nord-Irlands første forsøk på å reintrodusere en art.

– Med den nordirske grenen av Royal Society for the Protection of Birds (RSPB) i spissen hadde prosjektet som mål å skape en levedyktig populasjon av glenter, øke den offentlige bevisstheten rundt bevaringsspørsmål og oppmuntre lokal- og storsamfunnet til å la seg inspirere av gjeninnføringen av disse store, karismatiske rovfuglene, forteller Sands.

Selv om prosjektet har blitt beskrevet som en suksess, oppdaget Sands at prosessen med å planlegge, implementere og regulere dyrelivet gjennom slike gjeninnføringsprosjekter langt fra er ukomplisert.

– En viktig dimensjon ved rewilding er den enkle og forlokkende ideen om å la naturen finne sin egen vei med liten eller ingen «hjelp» fra mennesker. Denne ideen kan likevel være problematisk, spesielt når det gjelder gjeninnføring av arter i områder som domineres av menneskelig aktivitet. Vi risikerer å glemme menneskene i dette bildet og lukke øynene for de sosiale og politiske dimensjonene ved rewilding, forklarer Sands. – Manglende oppmerkomhet rundt disse aspektene betyr at innsats for å legge til rette for sameksistens med selv relativt ukontroversielle arter som glente, kan forverre allerede eksisterende spenninger eller skape nye konflikter rundt arealbruk, miljøstyring, faunakriminalitet og fornybar energi. 

Sands hevder at slike utfordringer i stor grad forblir uløst  i Nord-Irlands (omstridte) rurale landskap.Hvis vi ikke klarer å forstå og løse disse problemstillingene, vil det bli svært vanskelig å oppnå resultater i det videre arbeidet for sameksistens og oppfylle både menneskenes og dyrenes behov – nå og i fremtiden.

Hva menes med «convivial conservation», og er det svaret?

Sands undersøkte hvordan konflikter rundt rewilding kunne endre karakter gjennom såkalt «convivial conservation». Convivial betyr «å leve med» og handler om en annen tankegang enn en ovenfra-og-ned-tilnærming der naturen er beskyttet og adskilt fra mennesker (noen ganger fysisk) – en kamp som er dømt til å mislykkes, og som eskalerer i takt med tapet av biologisk mangfold og naturressurser.

I stedet bør naturen få utfolde seg mer fritt, samtidig som menneskene også bør kunne leve i de samme områdene. Noen menneskedominerte områder kommer til å bli litt «villere», og noen villdyrområder kommer til å bli mer preget av den menneskelige tilstedeværelsen. «Convivial conservation» innebærer også endringer i hvordan vern og bevaring finansieres, med en grunninntekt for personer som bor i eller i nærheten av biodiversitetsområder. Den tar til orde for at de som etterlater det største miljøavtrykket, må gjøre de største endringene i måten de tjener til livets opphold på, uavhengig av hvor langt de bor fra et bevaringsområde.

Sands hevder at rewilding-filosofien har noe å lære av engasjementet for å sikre dyrs og menneskers felles rett til å leve i disse områdene, som er det som ligger i «convivial conservation» – en tilnærming forankret i miljørettferdighet.

– Selv om vi skal være forsiktige med å tolke enda mer inn i et allerede overfylt begrep, kan strategien som «convivial rewilding» er basert på, dvs. rewilding  gjennom fredelig sameksistens, være fruktbar for å fremme inkluderende og rettferdige former for sameksistens. Vi må utfordre rewilding-strategier som er forankret i en kolonial, kapitalistisk tankegang. Denne forskningen er mer optimistisk og vil vise at det faktisk går an for mennesker og dyr å leve side om side. «Convivial rewilding» kan utgjøre et viktig bidrag i kampen for en mangfoldig, rettferdig fremtid, konkluderer Sands.

________________

Dara Sands vil forsvare avhandlingen Living with the Wild: Rewilding Conflicts and Conservation Politics in Ireland torsdag 24. august i Bikuben Auditorium ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Arrangementets nettside.