Forsøksdyr, planter og lab-utstyr trenger også koronatiltak

I disse covid-19-dager står universitetene på hodet for å sørge for at studentene får nødvendig undervisning. Eksamen skal det også bli etterhvert.

Men på Universitetet i Oslo er det også andre levende skapninger som trenger omsorg. Forsøksdyr og levende planter er viktig for forskningen. Og noen forskere og ingeniører håndterer superavanserte instrumenter som er vant til daglig tilsyn.

Hvem tar seg av dem når man må ha spesialtillatelse for å komme inn i bygningene?

Forsøksdyr trenger mat og skift

Hjerneforsker Marianne Fyhn er avhengig av rotter og mus for å gjøre de eksperimentene som trengs for å bringe forskningen videre. Selv er hun i karantene etter et utenlandsopphold, men heldigvis er det andre som passer på dyrene.

– De må jo få mat og vann, og vi må skifte strø i burene. I teorien har de mat og vann for to uker, men det kan for eksempel skje noe med vannflasken. Derfor trenger de tilsyn, sier Fyhn.

Hun har ikke direkte ansvar for dyrene. Det er det Dyreavdelingen som tar seg av. Men Fyhn og hennes forskningsgruppe er blant dem som bruker dyrene mest i forskningen sin. Og nå må også noen av forskerne være med i beredskapsgruppen som bytter på å se til dyrene.

Hver dag går én person innom for å se at dyrene har mat og vann, men aldri mer enn én av gangen.

– Burene må også skiftes på, men det gjør vi sjeldnere enn vanlig. Vi sørger for at de har det bra, men alt blir gjort på et minimum, sier Fyhn.

Hvis stengingen blir langvarig, er de også avhengig av nye forsyninger med mat og med strø til burene. Går det riktig ille, må de stenge hele avdelingen og avlive alle dyrene. Men pr. i dag er ikke det sannsynlig, ifølge Fyhn.

Kjeder seg når det ikke skjer noe

For noen få forsøk som hadde holdt på i to år og som nærmet seg slutten, fikk de lov til å fullføre eksperimentene denne uken.

– Resten av forsøkene er satt helt på vent eller avsluttet, forteller Fyhn.

De har også stanset all avl, så det kommer ikke nye dyr med det første. Fyhn antar at dette alene bidrar til å sette dem et halvt år tilbake.

Men dyrene som er der allerede, får stell og har det bra selv om Universitetet er nesten tomt for folk.

– Dyrene har det fint, og de blir passet godt på. Men de har det kanskje litt kjedelig, sier Fyhn.

Det er nemlig ikke bare menneskebarn på hjemmeskole som kan bli utsatt for brakkesyke.

– Forsøksdyrene er trent opp til adferdsforsøk som de synes er morsomme å utføre og der de får belønning for å klare oppgavene sine.

– De er vant til at det skal skje mye. Nå er det ingenting som skjer. De har ikke vondt av det, men dagene blir veldig lange, sier Fyhn, som er professor ved Institutt for biovitenskap.

Verdifulle algekulturer

På samme institutt finnes det også en algesamling med tusenvis av levende algekulturer. Disse lever vanligvis i hav og vann, men for at man skal kunne forske på dem, må de rendyrkes og isoleres i laboratoriet.

Mange av disse kulturene finnes bare her ved UiO, og forskere fra inn- og utland er avhengige av dem for å forske på akkurat disse algene.

Alger trenger næring akkurat som alle andre planter. Professor Bente Edvardsen har vært på koronavisitt i den dyrebare samlingen.

– Det sto bra til, sier hun.

I tillegg til algekulturene som allerede er på plass i samlingen, står også hundrevis av kulturer i kø.

– Nå jobber vi med å få kulturene helt rene, så det bare er én art i hvert glassrør. De må også karakteriseres og undersøkes, så vi er helt sikker på hvilken art det er før vi inkluderer dem i den offisielle samlingen.

Samlet siden 1930-tallet

Edvardsen og en kollega har søkt, og fått, tillatelse til å trosse stengte universitetsdører for å passe på disse algene. I tillegg har to personer fra Norsk institutt for vannforskning (Niva) fått tilgang for å passe på den faste samlingen. Samlingen er en del av Norsk algekultursamling, som UiO og Niva eier sammen.

– Vi er innom et par ganger i uken, men vi passer på at det ikke er mer enn én person av gangen så ingen utsettes for smittefare.

Algene vil dø hvis de ikke flyttes over i et nytt medium, som forskerne kaller det. Det er det vannet de oppbevares i. Dessuten vokser alger.

– De vokser ganske fort. Det skjer en fordobling kanskje hver dag eller hver tredje dag, og de bruker opp næringen. Da må vi flytte noen dråper over i et nytt medium, sier Edvardsen.

Uten stell og tilsyn vil hele samlingen gå tapt. Og den er ikke bygget opp i en håndvending.

– De eldste kulturene våre er fra 1930-tallet. De ble samlet inn i Oslofjorden av våre forgjengere.

All forskning på disse algene er stoppet nå som Universitetet er stengt, men planer er lagt for å holde algene friske.

– Det tror jeg vi kommer til å klare. Vi trenger nytt sjøvann etterhvert, og det regner jeg med at vi får ordnet, sier Edvardsen.

Må holde temperaturen nede

Einar Uggerud er instituttleder på Kjemisk institutt. Han holder fortet i den folketomme bygningen og passer på hvem som går inn og ut. Han er aller mest opptatt av å få på plass ordninger med fjernundervisning for studentene, men han har også andre bekymringer.

– Vi har en del instrumenter som må stå på hele tiden og som trenger tilsyn, sier han.

For eksempel krever NMR-instrumentene etterfylling av flytende nitrogen hver tiende dag og av flytende helium omtrent hver sjette uke for å holde temperaturen nede.

– De inneholder magneter med superledende kjerner som hele tiden må være ved svært lav temperatur for at de i det hele tatt skal fungere.

Det betyr helt nede på fire grader kelvin, nesten på det absolutte nullpunkt. Også når de ikke er i bruk.

– Hvis magnetene går tomme for flytende nitrogen og flytende helium, vil det bli store skader på instrumentet, og det koster veldig mye penger å få dem i gang igjen. Kanskje flere hundre tusen kroner pr. instrument, sier Uggerud.

Derfor slipper han inn noen utvalgte personer. Én om gangen, og bare for å gjøre det aller viktigste.

– Vi har også en del vev- og cellekulturer som må holdes i live. De krever litt kjærlighet og gode betingelser, så da har vi gitt dispensasjon for at nøkkelpersoner kan komme inn og gjøre det mest nødvendige, sier Uggerud.

Ellers vil de bare dø. Og kjemikerne mister månedsvis med arbeid.

Redd instrumenter ikke vil starte opp igjen

På Institutt for geofag har de maskiner som det ikke er bare-bare å slå av. De er gamle til maskiner å være og har allerede holdt ut lenger enn forventet.

– De går fortsatt fordi vi pusler og steller med dem. Jeg er redd for at vi aldri får dem i gang igjen hvis vi først stopper dem, sier instituttleder Brit Lisa Skjelkvåle ved Institutt for geofag.

Nyere instrumenter tåler å bli slått av og så startes opp igjen. Men de koster mye.

– Instrumentene det er snakk om, ligger i prisklassen 10–20 millioner kroner hvis vi skal kjøpe nye, sier Skjelkvåle.

– Det er ikke gjort i en håndvending å skaffe nye, og det vil være en katastrofe for enkelte fagmiljøer hvis vi må slå av disse instrumentene. Vi har veldig mange brukere fra Norge og fra mange andre land, forteller instituttlederen.

Aldersbestemmer gamle bergarter

Geologene har for eksempel et instrument som analyserer isotoper i bergarter. Dermed kan de bestemme alderen på bergarter, og forskerne bruker instrumentet for å forstå jordas utvikling og bevegelser i jordplatene.

– Hvis de ikke kan aldersbestemme bergartene, kan de ikke gjøre de platerekonstruksjonene de gjør i dag, sier Skjelkvåle.

– Foreløpig har vi ikke skrudd av maskinene. I verste fall lar vi dem gå uten tilsyn og håper på det beste.

For å være på den sikre siden kommer en person innom én gang i uken for å sjekke at alt er som det skal.

– Hvis vi blir beordret, må vi jo skru dem av, sier Skjelkvåle.

Men hun håper selvfølgelig at hun slipper. I tilfelle vil det bli kostbart å få forskningen i gang igjen.