Den glemte historien om det viktigste kvalitetstiltaket i norsk forskning

En internasjonal komité har nettopp fastslått at ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) har vært en suksess helt siden de første sentrene ble utpekt i 2002.

"SFF-ordningen har fremmet vitenskapelig kvalitet i internasjonal toppklasse og hatt svært positiv effekt på det norske forskningssystemet", står det i komiteens rapport.

At SFF-ordningen ble en suksess, skyldes blant annet at den hadde vært grundig forberedt og utredet i flere år før den ble vedtatt. Ordningens «fødsel» kan dateres til 12. juni 2002, da de 13 vinnerne av Norges første SFF-konkurranse ble kunngjort. Men den like viktige «unnfangelsen» hadde skjedd to år tidligere. En av merkedagene i SFF-ordningens historie er nemlig 30. juni 2000: Da ble Norges forskningsråds SFF-utredning oversendt til Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), som vedtok ordningen i løpet av høsten samme år.

SFF-ordningen ble etablert etter at diskusjonene hadde gått høyt på kontorene i Norges forskningsråd og KUF i årevis: Kvaliteten på norsk forskning måtte heves, men hvordan?

– Vi fant en løsning som ble mye mer vellykket enn vi forestilte oss, forteller to av de som var sentrale på den tiden: Kari Kveseth og Viggo Mohr.

Diskusjonene førte altså til at Norge fikk sine 13 første Sentre for fremragende forskning (SFF) i 2002, og 12 år senere vanket det nobelpriser til to av de første SFF-lederne: Edvard og May-Britt Moser. SFF-ordningen var avgjørende for at vi fikk en nobelpris i 2014, forteller de i dette intervjuet med Titan.uio.no. Men hvordan begynte det egentlig, og hvem var det som hadde ideen?

«Det ble liksom ikke noe dreis på det»

– Jeg tror ikke det var slik at ideen om å etablere en SFF-ordning kom fra en enkeltperson. Men økt kvalitet og sterkere satsinger var et tema som var veldig aktuelt på den tiden. Før SFF-ordningen kom, var det i stor grad slik at enkeltforskere drev på med sine egne prosjekter, og det ble liksom ikke noe dreis på det, forteller Kari Kveseth.

Kveseth er i dag seniorekspert ved Kjemisk institutt på Universitetet i Oslo, men for 20 år siden var hun strategidirektør i Norges forskningsråd. I den rollen var hun sentral i diskusjonene og ansvarlig for prosessene som førte fram til etableringen av SFF-ordningen. Hun vegrer seg mot å bli kalt «SFF-ordningens mor», men går med på at hun var en av fødselshjelperne.

Viggo Mohr, som ledet Forskningsrådets SFF-sekretariat for 20 år siden, er enig med Kveseth. Pensjonisten husker tiden godt og har tatt vare på en mengde dokumenter.

– Det var ikke noen enkeltpersoner som løftet fram SFF-ordningen og de andre kvalitetstiltakene som kom rundt år 2000. Dette var heller noe som lå i tiden, bekrefter Mohr – som også var en av SFF-ordningens fødselshjelpere.

Gulroten var svært stor

For å gjøre en lang historie kort: Diskusjonene i Forskningsrådet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) førte fram til en utlysning i februar 2001. Der inviterte Forskningsrådet norske forskningsmiljøer – universiteter og forskningsinstitutter – til en konkurranse hvor vinnerne kunne bli utpekt til et Senter for fremragende forskning. Gulroten var svært stor: De sentrene som vant fram, kunne få opptil 10 millioner kroner i året i ti år for å drive med langsiktig og spennende grunnforskning.

Dette var en uhørt stor endring. Den typiske forskningsbevilgningen fram til da hadde dekket lønna til en ledende forsker og to-tre stipendiater samt litt reisevirksomhet i maksimalt tre år, og det var det. Det var derfor ikke overraskende at mange ville være med på moroa, og den første SFF-utlysningen førte til at hele 129 søkere meldte seg innen søknadsfristen 4. april 2001.

Etter en omfattende vurdering ble 40 av de 129 kandidatene invitert til å gå videre til den endelige søknadsrunden. Denne gangen ble fristen satt til 11. januar 2002, og alle søkerne bestemte seg for å bli med videre. Det endelige resultatet ble offentliggjort 12. juni 2002, med nyheten om at 13 sentre hadde gått seirende ut av konkurransen.

I 2020 er SFF-ordningen inne i sin fjerde generasjon, og alt i alt er det blitt etablert 44 SFF-sentre som til sammen har involvert ca. 4300 forskere, doktorgradsstudenter og postdoktorer. Ordningen har kostet seks milliarder kroner siden 2003, ifølge Khrono.

Slik begynte SFF-ordningen

Kari Kveseth og Viggo Mohr har tatt vare på en rekke dokumenter fra saksbehandlingen som førte fram til SFF-ordningen. Et av de viktige dokumentene var forskningsmeldingen i 1998-99, Forskning ved et tidsskille, hvor regjeringen blant annet skisserte et mål om å få fram flere forskere og forskningsmiljøer på høyt nivå. Et aktuelt tiltak var å innføre en ordning med sentre for fremragende forskning. «Norges forskningsråd gis i oppdrag å utrede og foreslå hvordan en norsk ordning bør utformes», sto det i sammendraget.

Medingen ble godkjent i statsråd 11. juni 1999. Da var KrF-politikeren Jon Lilletun statsråd i KUF, og det hadde han vært siden oktober 1997. Lilletun hadde ikke nevneverdig utdanning utover folkeskolen, men var likevel så oppriktig interessert i forskning og utdanning at han fortsatt blir husket med glede av forskere som har levd en stund.

– Forskningsmeldingen og forslagene i den kom jo ikke ut av det blå. Vi hadde regelmessige møter med Forskningsavdelingen i KUF både før og etter den meldingen, og vi snakket om at det kom for lite ut av alle de pengene vi brukte på grunnforskning, forteller Kveseth.

Etter at forskningsmeldingen hadde passert statsråd 11. juni 1999, skrev departementet et formelt brev til Forskningsrådet med beskjed om å utrede en SFF-ordning. Brevet ble adressert til Forskningsrådets daværende administrerende direktør Christian Hambro, som fant det naturlig å delegere jobben til strategidirektøren og hennes stab. Der ble oppdraget mottatt med stor entusiasme.

Forskningsrådets SFF-sekretariat

– Ved et lykketreff var Viggo Mohr nettopp ferdig med åremålet som direktør i Forskningsrådets område for bioproduksjon og foredling. Dermed hadde vi en ressurs som kunne ta seg av dette arbeidet, forteller Kveseth.

Mohr var nemlig en svært erfaren forskningsleder og tidligere forsker som blant annet hadde vært rådgiver ved Statsministerens kontor i halvannet år, med ansvar for å skrive en stortingsmelding om bioteknologi.

Kveseth og Mohr brettet opp ermene og satte i gang, med velsignelse fra direktør Christian Hambro og Forskningsrådets hovedstyreleder Halvor Stenstadvold. Stenstadvold ble for øvrig avløst av Frøydis Langmark – daværende direktør for Kreftregisteret – i 2000, mens Hambro satt ved spakene i Stensberggata til 2004.

De to strategene etablerte et lite SFF-sekretariat som i tillegg omfattet Stein Øberg og Hilde Albech, som også har bidratt med opplysninger til denne historien om SFF-ordningens unnfangelse og fødsel. Alle fire har fortsatt følelsen av å ha vært med på noe viktig, som de gjerne minnes og snakker om.

SFF-sekretariatet bestilte et knippe utredninger som skulle berede grunnen for en norsk ordning. En av delutredningene kom fra daværende Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), som hadde undersøkt hvordan liknende eliteforskningsprogrammer fungerte i andre land.

– Vi undersøkte blant annet en del ulike ordninger i USA, Nederland, Canada, Tyskland og Danmark. Det generelle inntrykket var at slike ordninger hadde positive virkninger for både forskningens kvalitet og dens anseelse internasjonalt, forteller Kveseth.

– Vi kopierte noe av det vi fant, men vi kopierte lurt! Vi tok det beste vi fant og det som passet best for norske forhold. Den norske ordningen er ikke identisk med ordningen i noen andre land, tilføyer Mohr.

– Vi la blant annet vekt på at Forskningsrådet ikke skulle peke ut fagmiljøer direkte, slik det ble gjort i en del andre land. Midlene skulle isteden tildeles etter en søknadsprosess og forhåndsdefinerte kriterier. Viggo gjorde en kjempejobb, og vi hadde utredningen klar allerede ett år etter at vi fikk oppdraget, forteller Kveseth.

Definerte kvalitet i forskningen

Viggo Mohr beskriver seg selv som en dokumentsamler, mens Kari Kveseth er raskere til å kaste ting hun ikke trenger lenger. Men noen dokumenter har hun tatt vare på, som for eksempel det viktige brevet fra Forskningsrådet datert 30. juni 2000. Der står det at SFF-utredningen er gjennomført og vedtatt i Hovedstyret – og nå ble utredningen oversendt til departementet.

I brevet fra Forskningsrådet står det blant annet at Hovedstyret hadde «behandlet spørsmålet om SFF på samtlige møter siden 15. desember 1999». Med andre ord: Dette hadde vært en stor jobb.

Forskningsrådets folk hadde brukt mye tid på å diskutere hva som egentlig menes med «kvalitet i forskningen». Viggo Mohr var hovedarkitekten bak de tre punktene som er uthevet i SFF-utredningen:

• Originalitet i form av faglig nyhetsverdi og nyskapende bruk av teori og metode
• Soliditet knyttet til bruk av anerkjente vitenskapelige metoder og grundig underbygging av påstander og konklusjoner
• Relevans knyttet til faglig utvikling

– De punktene står seg godt den dag i dag, mener Mohr 20 år senere.

Gudmund Hernes sådde et frø

Det hører med til historien at tanken om økt kvalitet og mer satsing på de beste forskerne i Norge ikke var helt ny på denne tiden. Sosiologiprofessoren, Arbeiderparti-politikeren og den senere statsråden Gudmund Hernes hadde allerede nyttårsaften 1986 en kronikk på trykk i Dagbladet, med tittelen «Kan man ha ambisjoner i Norge?». I kronikken argumenterte Hernes for at Norge trengte et eliteforskningssenter med inspirasjon fra blant annet The Institute for Advanced Study ved Princeton.

To år senere, mens han var leder for Universitets- og høyskoleutvalget, formulerte Hernes ideen om et norsk forskningssenter som skulle gi fremragende forskere uforstyrret tid og rom til å dykke ned i nysgjerrighetsdrevet grunnforskning. Den tanken ble tatt inn i forskningsmeldingen Med Viten og vilje i 1988.

Dette førte til at det som nå heter Senter for grunnforskning (CAS) ved Det Norske Videnskaps-Akademi ble opprettet i 1992, riktignok med svært trange budsjetter. I 1997 kom det en rapport som blant annet omtalte senterets finansiering, og den rapporten ble omtalt i Forskningsrådets tidsskrift Forskning under tittelen «Åndenes hus på fattigkassa». Senteret fikk samtidig toppkarakter for faglig standard, og rapporten kom med en sterk anbefaling om bedret finansiering – som de senere fikk.

Senteret overlevde de første trange årene, mye takket være en liten stab med dedikerte medarbeidere, og er fortsatt en sentral aktør innen grunnforskningen i Norge. Hvert år huser CAS tre internasjonale og tverrfaglige forskergrupper. Senterets samarbeidsavtaler med norske universiteter og forskningsinstitutter sikrer at de fleste norske gruppemedlemmene får ekstra forskningsfri for å fordype seg i prosjektene.

– Etableringen av CAS var et tidlig skritt i retning av å øke ambisjonsnivået innen norsk forskning, men det har ellers lite med SFF-ordningen å gjøre. Det var jo blant annet snakk om ett enkeltstående senter med svak finansiering istedenfor en nasjonal ordning med raus finansiering, og prosjektene ved CAS varer bare i ett år. Men for all del, CAS har vært og er en viktig institusjon, sier Kveseth.

SFF ble først møtt med skepsis

Norges forskningsråd la altså fram et forslag til organisering av en SFF-ordning og fikk departementets velsignelse. Deretter la Kveseth og Mohr ut på en omfattende rundreise til alle kongerikets universiteter, for å presentere ordningen. Det var ikke bare moro, forteller Kveseth.

– Vi fikk ikke mye applaus til å begynne med, og det er et understatement! Folk var nemlig redde for at Forskningsrådet skulle bruke altfor mye penger på denne ordningen, slik at det skulle bli enda vanskeligere for enkeltforskere å søke penger. Men vi var så heldige at det ble opprettet et eget forskningsfond på denne tiden, og avkastningen av det fondet skulle brukes til å finansiere norsk forskning. Denne ekstrabevilgningen ble fordelt med to tredeler til Forskningsrådet og en tredel til universitetene, minnes Kveseth.

Dermed slapp Forskningsrådet å ta penger fra noen forskere for å gi til andre forskere, og plutselig var ikke SFF-ordningen så kontroversiell lenger.

Det nye Fondet for forskning og nyskaping var blitt formelt opprettet 1. juli 1999, med en startkapital på tre milliarder kroner som var finansiert ved salg av statlige aksjer. Inntektene av salget ble plassert som kontolån til staten, med en rente som tilsvarte renten på statsobligasjoner med ti års bindingstid.

Forskningsrådets andel av avkastningen var nok til å finansiere ca. 155 millioner kroner i året da SFF-ordningen ble etablert. Deretter ble det hvert år skutt inn nye penger, slik at kapitalen i fondet nådde 80 milliarder kroner i 2011. Men i 2012 la Jens Stoltenbergs andre regjering ned hele fondet og la pengene inn i den generelle statskassen.

– Vi måtte være maksimalt ryddige

Det ble tidlig klart at Forskningsrådets hovedstyre ikke kunne ta ansvaret for å plukke ut et titalls vinnere som skulle få SFF-bevilgninger, for de fleste styremedlemmene var inhabile i kraft av at de representerte forskningsinstitusjoner som hadde levert søknader. Derfor ble det etablert en vitenskapskomité, som først fikk jobben med å rangere de 129 innkomne søknadene. Komiteen ble ledet av den svenske professoren Gunnar Öquist ved Universitetet i Umeå.

Forskningsrådets hovedstyre etablerte også et eget SFF-utvalg som besto av forskningsledere og andre kompetente personer som ikke kunne sies å være inhabile. Frøydis Langmark ble utpekt til leder for utvalget, og Gudmund Hernes var nærmest selvskreven som medlem.

– Lucy Smith var også et sentralt medlem: Hun hadde vært rektor ved UiO fra 1993 til 1998, men nå var hun habil fordi hun ikke var rektor lenger, forteller Viggo Mohr.

Den vitenskapelige komiteen baserte seg på at tre-fire utenlandske eksperter (fagfeller) hadde vurdert hver eneste søknad. Komiteen leverte, etter mye arbeid, en innstilling som gikk videre til Hovedstyrets SFF-utvalg. Utvalget baserte seg på Vitenskapskomiteens innstilling og plukket ut 40 søkere som gikk videre til annen runde i vurderingsprosessen.

Også i den andre runden ble søknadene vurdert av utenlandske eksperter, før Vitenskapskomiteen hadde sitt siste møte i Oslo 21. mars 2002. Komiteen endevendte de 40 søkerne og leverte en rangering som var basert på søknadene, Forskningsrådets definerte kriterier, de utenlandske ekspertenes uttalelser og komiteens egne vurderinger.

– Det var jo snakk om uvanlig mye penger som skulle deles ut, og det var snakk om usedvanlig lange kontrakter. Her måtte vi derfor være maksimalt ryddige, kommenterer Kveseth.

– Vi prøvde å tenke på alt som kunne gå galt, og vi gikk blant annet til advokatfirmaet Hjort for å få hjelp til å utforme SFF-kontraktene mellom vertsinstitusjonene og Forskningsrådet. De kontraktene måtte også oversettes til engelsk, og det arbeidet ble utført av den beste oversetteren vi kunne finne, minnes Stein Øberg.

Forskningsrådet mente også at det var behov for en logo, og den ble bestilt hos designeren Anne Mellbye.

– Vi meldte attpåtil logoen til Patentstyret for å få enerett på den. Vi laget også en plakett med logoen. Christian Hambro pleide forresten å si, med et glimt i øyet, at dette var en plakett som kunne skrus både opp og ned! forteller Mohr. Hambro siktet til at SFF-miljøene skulle evalueres etter fem år, og hvis resultatene ikke var gode nok, kunne det bli kroken på døra.

Sint rektor på tråden

SFF-utvalget under ledelse av Frøydis Langmark plukket til sist ut de 13 søkerne som gikk av med seieren. Den hyggelige jobben med å kunngjøre vinnerne 12. juni 2002 gikk til Høyre-politikeren Kristin Clemet, som var blitt utdannings- og forskningsminister i oktober året før.

Etter kunngjøringen varte det ikke mange timene før Kari Kveseth fikk en sint universitetsleder på tråden: Vedkommende var snurt fordi et ledende forskningsmiljø ved hans eget universitet ikke var blant vinnerne! Forklaringen måtte være at Forskningsrådet hadde tatt politiske, geografiske og økonomiske hensyn istedenfor å satse på de beste forskerne.

– Men den egentlige forklaringen på at det miljøet ikke hadde vunnet fram, var jo at de ikke tilfredsstilte de kriteriene som var definert i utlysningen! De hadde bare satt en ring rundt noen navn, men hadde ikke definert et senter som skulle ha en sterk leder og en klar strategi, minnes Kveseth.

Det ble også antydet at språkforskningssenteret CASTL ved Universitetet i Tromsø hadde fått penger ene og alene fordi «også Nord-Norge måtte få noe», og noen mente at det fantes flere slike eksempler blant vinnerne. Forskningsrådet ble beskyldt for å ha fordelt sentrene etter et prinsipp om «landsdeler og kjønnsdeler». Kveseth tilbakeviser blankt den påstanden.

– Jeg kan sverge på at det ikke var det som skjedde! Senteret i Tromsø fikk SFF-bevilgning fordi de hadde levert en av de beste søknadene! insisterer hun. Senteret eksisterer for øvrig fortsatt, men den opprinnelige og sterke lederen – Curt Rice – har gått videre og er i dag rektor ved Oslo Met.

– Den kritikken tilbakeviste vi med fnysende harme! bekrefter Viggo Mohr.

Stenseth tok avslaget pent

Forskningsrådet fikk også kritikk fordi UiOs stjerneforsker Nils Chr. Stenseth ikke hadde nådd opp i konkurransen, men Stenseth selv tok det ganske pent. Han følte seg ikke forbigått, sa han i et intervju med Forskning.no. 18 år senere innrømmer han at avgjørelsen var en stor skuffelse, men han er likevel glad for at det gikk som det gikk. Det kan du lese mer om i dette intervjuet på Titan.uio.no.

Stenseth har nemlig klart seg ganske bra. Etter SFF-avslaget gikk det bare fire måneder før Stenseth fikk støtte fra NordForsk til å etablere et nordisk  senter for fremragende forskning (NCoE). I 2007 fikk han også SFF-bevilgning til Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES), som har satt svært store spor etter seg. I løpet av de ti årene Stenseth satt ved roret, publiserte CEES-forskere intet mindre enn 1450 vitenskapelige artikler, hvorav 14 i Nature og Science.

Kari Kveseth legger ikke skjul på at det var utfordrende å finne fram til de 13 vinnerne. Hvordan skal du rangere en søknad fra et miljø med middelalderhistorikere opp mot en søknad fra et miljø som driver med hjerneforskning?

– Vi hadde opprinnelig tenkt å finansiere mellom fem og ti sentre i den første SFF-ordningen. Men da vi begynte å fingranske de 40 prekvalifiserte søkerne, måtte vi justere kursen. Det var helt umulig å rangere alle søknadene ut fra kvalitetshensyn på en rettferdig måte, men det gikk et tydelig skille mellom nummer 13 og 14. Dermed ble listen for antall sentre utvidet fra ca. 10 til 13, forteller Kveseth.

– Det var ikke lett å finne fram til vinnerne, men oppgaven ble lettere fordi vi hadde gjort en grundig jobb med å definere søknadskriteriene. Forskningsrådet hadde definert fire satsingsområder på den tiden – Marine ressurser, IKT, medisin og helse og forskning i skjæringspunktet mellom miljø og energi – og da trodde mange at alle pengene skulle gå til forskning innenfor de områdene. Det var ikke riktig, men det var heller ikke snakk om å ekskludere søknader fra de fire satsingsområdene, tilføyer hun.

At Norge fikk 13 SFF-enheter istedenfor 10, medførte at den gjennomsnittlige bevilgningen til hvert senter ble noe mindre enn det som var skissert i utlysningsteksten.

– Bevilgningene varierte fra seks millioner kroner til 21 millioner kroner. Det var i alt åtte sentre som fikk mer enn ti millioner, forteller Hilde Albech. Hun var en del av SFF-sekretariatet i Forskningsrådet for 20 år siden, og i dag er hun seniorkonsulent i Forskningsrådet.

SFF var ikke det eneste tiltaket

SFF-ordningen var for øvrig ikke det eneste kvalitetstiltaket som kom fra Forskningsrådet og departementet omkring årtusenskiftet. Medisinprofessoren Rolf Seljelid fra Universitetet i Tromsø var for eksempel primus motor for Toppforskningsprogrammet, som ble etablert i 1997.

Kari Kveseth hadde vært direktør for naturvitenskap- og teknologiområdet i Forskningsrådet før hun ble strategidirektør, og da hadde hun lagt merke til at resultatene ble nokså puslete.

– Det var blant annet veldig vanskelig å finansiere nytt vitenskapelig utstyr, og det tok jeg opp med Jon Lilletun. Han var lydhør som alltid, og til slutt kom regjeringen med 35 millioner kroner. Det beløpet var både Lilletun og jeg skuffet over, men 35 millioner var tross alt bedre enn ingenting, forteller Kveseth.

SFF-ordningen inspirerte også etter hvert til etableringen av flere satsinger på kvalitet, og Viggo Mohr var sterkt involvert i utformingen av dem helt til han gikk av med pensjon i 2004. Ordningen Yngre fremragende forskere (YFF) ble etablert i 2003 for å hjelpe yngre, talentfulle forskere med å nå internasjonal toppklasse og utvikle seg til gode forskningsledere. Satsingen på Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ble etablert i 2006, og i dag er det 24 slike i Norge.

I 2009 ble det også etablert åtte forskningssentre for miljøvennlig energi (FME). Det finnes også åtte sentre for fremragende utdanning (SFU), etter at ordningen ble opprettet i 2010.

Begeistrede evalueringer

SFF-ordningen har vært evaluert flere ganger siden etableringen, hver gang med svært positive resultater. Den foreløpig siste evalueringen ble publisert 20. mai 2020, og den gikk ut på at SFF-ordningen er en stor suksess som det er viktig å videreføre.

"SFF-ordningen har fremmet vitenskapelig kvalitet i internasjonal toppklasse og hatt svært positiv effekt på det norske forskningssystemet", mente komiteen. Men komiteen pekte også på noen utfordringer og anbefalte blant annet at de aller beste fagmiljøene bør ivaretas også etter at senterperioden er avsluttet, uten at det går på bekostning av nye SFF-sentre.

I 2018 foretok en annen internasjonal komité en midtveisevaluering av de 13 sentrene som hadde startet opp i 2013. Men komiteen hadde også sett på forhistorien, og ifølge Uniforum kom komiteen til at ordningen hadde vært en suksess helt fra starten i 2002,

Men det er ikke bare Forskningsrådets selvstendige evalueringskomiteer som har latt seg imponere. I 2014 var Nobelförsamlingen ved Karolinska Institutet så imponert at de ga Nobelprisen i fysiologi eller medisin til Edvard og May-Britt Moser og samarbeidspartneren John O’Keefe. De to norske forskerne var med i den første gruppen som fikk SFF-penger i 2002, og de sier i dag at det ikke hadde blitt noen nobelpris uten den anerkjennelsen fra Forskningsrådet (artikkel om dette kommer 24. juni).

– SFF-satsingen var som nevnt ett blant flere kvalitetshevende tiltak som Forskningsrådet satte i gang tidlig på 2000-tallet. Men det var samtidig viktig å opprettholde balansen i Forskningsrådets bevilgninger. Det må være anledning til å søke om mindre bevilgninger, blant annet gjennom Forskningsrådets programmer og avsetninger til nysgjerrighetsdreven forskning, for å utvikle kimer til nye sentre. Men samtidig er det nødvendig å øke avsetningen til nye sentre for å skape en enda sterkere utvikling av kvaliteten i norsk forskning og internasjonal synlighet, mener Kveseth.

Når kommer neste nobelpris?

– Jeg er stolt over å ha vært med på å etablere SFF som en ordning som er viktig for Norge og som har vært modell for de senere kvalitetstiltakene, forteller Kari Kveseth i dag.

Hun er overbevist om at SFF og de andre kvalitetsfremmende tiltakene har ført til bedre kvalitet og større internasjonal synlighet. Der har vi blant annet grunnen til det høye antallet bevilgninger fra EUs rammeprogram Horizon 2020 til unge norske forskere og til grupper tilknyttet de etablerte SFF-ene, mener hun.

Også Viggo Mohr er stolt over det han var med på for 20 år siden.

– Jeg følte jo at det var kvalitet over det arbeidet vi gjorde, men jeg ble likevel overrasket da professor Jens Feder trakk meg til side under et arrangement i Forskningsrådet. Han hadde fått et av SFF-sentrene sammen med Bjørn Jamtveit, så han hadde for så vidt grunn til å være blid. Men Feder var også kjent som en meget nøye person, og nå sa han at han hadde aldri sett et bedre dokument fra Forskningsrådet. Det var hyggelig å høre! oppsummerer Mohr.

Kveseth er overbevist om at SFF og de andre kvalitetsfremmende tiltakene har ført til bedre kvalitet og større internasjonal synlighet. Der har vi blant annet grunnen til det høye antallet bevilgninger fra EUs rammeprogram Horizon 2020 til unge norske forskere og til grupper tilknyttet de etablerte SFF-ene, mener hun.

Men:

– Når kommer den neste Nobelprisen fra noen av de mange sentrene som har nytt godt av disse ordningene? Det er snart på tide med en nobelpris til, konkluderer Kari Kveseth.