B-mennesker er ikke late. De lever bare i et samfunn laget for A-mennesker

Klokken er 06.00. Et sted i Norge har et A-menneske allerede stått opp, drukket et glass vann, meditert, løpt fem kilometer og lagt ut et inspirerende innlegg på LinkedIn om hvordan man får mer ut av dagen.

Et annet sted ligger et B-menneske i sengen og vurderer om det virkelig er nødvendig å ha en jobb.

Vi kjenner alle disse menneskene. De som spretter opp av sengen før soloppgang og oppriktig mener at morgenen er dagens beste tid. Og de som trenger tre alarmer, to kopper kaffe og minst én time uten menneskelig kontakt før de fungerer noenlunde normalt.

Men hvorfor er vi så forskjellige? Og hvorfor har vi bestemt at den ene gruppen er mer disiplinert, produktiv og vellykket enn den andre?

Som søvnforsker har jeg en gladnyhet til alle nattugler der ute: Det finnes en biologisk forklaring på hvorfor dere hater vekkerklokken. Og nei, den handler ikke om mangel på viljestyrke.

Hva er forskjellen på A- og B-mennesker?

Du kan takke foreldrene dine. Eller skylde på dem. Vi mennesker har en indre biologisk klokke som regulerer når vi blir søvnige, når vi våkner, når kroppstemperaturen stiger og synker, og når ulike hormoner skilles ut.

Denne klokken sitter i en liten struktur i hjernen som heter den suprachiasmatiske kjernen. Den består av titusenvis av nerveceller og fungerer som kroppens tidssentral.

Men her kommer det interessante: Klokkene våre er ikke stilt helt likt.

Noen har en biologisk døgnrytme som gjør at de naturlig blir søvnige tidlig om kvelden og våkner tidlig om morgenen. Andre blir søvnige senere og foretrekker å våkne senere.

Dette kaller vi kronotype. Kronotype er et spekter: De fleste av oss befinner seg et sted mellom de ekstreme morgenfuglene og nattuglene.

Hundrevis av gener påvirker den indre klokken vår

Kronotypen din er delvis genetisk bestemt. I en stor studie publisert i Nature Communications i 2019 undersøkte forskere genetiske data fra nesten 700 000 mennesker. De identifiserte hele 351 områder i genene våre som var knyttet til det å være morgenmenneske.

Det betyr ikke at det finnes ett enkelt «A-menneske-gen» eller «B-menneske-gen». Hundrevis av genetiske varianter bidrar til å påvirke den indre klokken vår, sammen med blant annet alder, lys og livsstil.

Så neste gang noen forteller deg at du bare må skjerpe deg og stå opp klokken fem, kan du svare at du gjerne skulle gjort det, men at du først må diskutere saken med de 351 genetiske områdene dine.

Lykke til med det.

Hormonene dine er viktige for døgnrytmen

Forskjellen mellom A- og B-mennesker finnes ikke bare i hodet ditt, det handler ikke bare om når vi liker å stå opp. Kroppens indre klokke er ikke lik hos A- og B-mennesker! Og her spiller hormonene melatonin og kortisol sentrale roller

I en studie der forskere målte melatonin, kroppstemperatur og søvnighet hos morgenfugler og nattugler, fant de at de biologiske rytmene hos B-menneskene lå omtrent 2–3 timer senere enn hos A-menneskene.

Hos morgenfuglene begynte melatoninnivået i gjennomsnitt å stige rundt klokken 21.48, mens det hos nattuglene først skjedde rundt klokken 00.36. Kroppstemperaturen nådde sitt laveste punkt rundt klokken 05.13 hos A-menneskene, men først klokken 07.28 hos B-menneskene.

Og forskjellene stopper ikke der! Forskere har også funnet at morgenmennesker har høyere nivåer av hormonet kortisol rett etter oppvåkning enn det kveldsmennesker har. Kortisol er blant annet med på å mobilisere energi og forberede kroppen på dagens utfordringer.

Så når vekkerklokken ringer klokken seks, kan kroppen til et A-menneske allerede være på vei inn i sin biologiske morgen, mens kroppen til et utpreget B-menneske fortsatt kan befinne seg midt i sin biologiske natt – kroppstemperaturen har ennå ikke nådd bunnen, og melatoninnivået er nær toppen.

Og det mest fascinerende? I studien med melatonin- og temperaturmålingene var forskjellene i opplevd søvnighet enda større enn forskjellene i de biologiske rytmene. Tidspunktet da deltakerne rapporterte lavest søvnighet, skilte seg med hele ni timer mellom gruppene!

Så neste gang en morgenfugl klager over at en nattugle er treg om morgenen, kan det være verdt å minne dem på at kroppen deres faktisk opererer etter forskjellige biologiske tidsskjemaer. Det handler ikke om viljestyrke alene – det handler også om fysiologi.

Når alt er lagt opp etter A-menneskene sliter B-menneskene

Tenk deg at arbeidsdagen begynte klokken 11 og sluttet klokken 19. At skolene startet klokken 10. Og at viktige møter aldri ble lagt før lunsj.

For mange B-mennesker ville dette vært en drøm. For enkelte A-mennesker ville det vært en mindre samfunnskatastrofe.

Likevel er det nettopp en slik situasjon mange B-mennesker lever i hver eneste dag, bare med motsatt fortegn.

Vi har organisert samfunnet rundt tidlige morgener. Skoleklokken ringer tidlig – selv om forskning viser at elever sover lenger på hverdager når skolen starter senere. Arbeidsdagen starter gjerne klokken åtte. Og møter klokken 07.30 blir fremdeles foreslått av mennesker som tilsynelatende mangler respekt for biologisk mangfold.

Problemet er at den biologiske klokken ikke nødvendigvis følger arbeidsgiverens kalender.

For en skikkelig nattugle kan det å stå opp klokken syv føles som om et A-menneske skulle blitt vekket klokken halv fem om morgenen og bedt om å dra rett på jobb. Tenk deg at noen forventet at du skulle være blid, konsentrert og produktiv midt på natten – hver eneste dag!

Dette betyr ikke at B-mennesker ikke kan stå opp tidlig. Selvfølgelig kan de det. Men det betyr at de kan måtte stå opp på et tidspunkt da kroppen deres fortsatt er programmert for søvn.

Og dersom de samtidig ikke klarer å sovne tidlig nok om kvelden, blir resultatet kronisk søvnmangel. Da er det ikke kronotypen i seg selv som gjør dem trøtte og ukonsentrerte, men mangelen på søvn søvn – og det å måtte fungere på et tidspunkt da kroppen fortsatt er innstilt på natt. Det er en viktig forskjell.

Hva er sosial jetlag?

Har du noen gang lagt merke til at du våkner betydelig senere i helgene enn på hverdager? Kanskje legger du deg klokken 23 og står opp klokken 06.30 mandag til fredag, men sover fra klokken 01 til 10 i helgene. For mange er dette et forsøk på å ta igjen tapt søvn og samtidig følge sin naturlige døgnrytme.

Forskjellen mellom midtpunktet i søvnen på arbeidsdager og fridager kalles sosial jetlag.

Begrepet er ganske treffende. Hver mandag tvinger du kroppen til å fungere i en annen tidssone, uten at du har vært i nærheten av en flyplass. For noen kan forskjellen mellom hverdag og helg tilsvare flere timers tidsforskyvning. Og som alle som har reist langt østover vet, kan det være ganske slitsomt.

Forskning har funnet sammenhenger mellom sosial jetlag og en rekke helseproblemer, blant annet overvekt. Men her må vi som forskere være presise: Sammenheng betyr ikke nødvendigvis årsak. Det er vanskelig å skille effekten av selve døgnrytmeforskyvningen fra søvnmangel, livsstil og andre faktorer.

Det vi derimot vet, er at regelmessig og tilstrekkelig søvn er viktig for helsen. Og at et samfunn med én felles starttid ikke passer like godt for alle biologiske klokker.

Kan man trene seg til å bli A-menneske?

Ja, til en viss grad. Den biologiske klokken vår er ikke fullstendig fastlåst.

Lys er det viktigste signalet som hjelper hjernen med å stille den indre klokken. Sterkt lys om morgenen kan bidra til å forskyve døgnrytmen tidligere, mens mye lys sent på kvelden kan forskyve den senere. Derfor kan regelmessige søvntider, dagslys om morgenen og mindre sterkt lys om kvelden hjelpe B-mennesker som ønsker å sovne og våkne tidligere.

I en liten studie der åtte deltakerne campet en uke uten kunstig lys, ble melatoninrytmen deres forskjøvet rundt to timer tidligere – og forskjellene i døgnrytme mellom A- og B-menneskene ble betydelig mindre. Noe av det som gjør oss til nattugler, er altså ikke bare genene, men også at vi lever innendørs, med lite dagslys og mye kveldslys.

Men det er forskjell på å justere den biologiske klokken og å forandre sitt naturlige utgangspunkt fullstendig. Et utpreget B-menneske vil ikke nødvendigvis bli et lykkelig A-menneske bare fordi vedkommende kjøper en vekkerklokke med soloppgangssimulering og begynner med morgenyoga.

Og viktigst av alt: Hvorfor skulle det være et mål i seg selv? Det finnes ingen vitenskapelig grunn til at alle mennesker bør ønske å våkne klokken fem.

Blir man mer vellykket av å stå opp tidlig?

Det finnes utallige bøker, podkaster og selvutnevnte produktivitetsguruer som hevder at nøkkelen til suksess er å stå opp før resten av verden.

«Mens andre sover, jobber jeg.» Det høres imponerende ut. Men vet du hva som også er imponerende? Å få nok søvn.

Forskning viser at søvnmangel kan svekke oppmerksomhet, hukommelse, følelsesregulering og beslutningsevne.

Hvis du legger deg klokken ett og står opp klokken fem for å bli mer produktiv, har du ikke nødvendigvis fått fire ekstra produktive timer. Du har kanskje bare fått fire timer mindre søvn. Og hjernen din kommer til å merke forskjellen.

Det finnes studier som finner sammenhenger mellom morgenkronotype og bedre psykisk helse. Noen genetiske analyser støtter også mulige årsakssammenhenger. Men dette betyr ikke at det å tvinge seg til å stå opp tidligere automatisk gir bedre helse, eller at B-mennesker er mindre produktive.

Det viktige er å skille mellom når du sover, hvor mye du sover, og hvor godt søvnen din passer med kravene fra omgivelsene.

Et B-menneske som får sove fra klokken 01 til 09, kan ha en helt annen hverdag enn et B-menneske som må stå opp klokken 06. Det er altså ikke nødvendigvis nattuglen som er problemet. Det kan være timeplanen.

Kanskje vi trenger litt mer respekt for biologisk mangfold med tanke på døgnrytme?

Jeg synes det er fascinerende at vi mennesker aksepterer så mange biologiske forskjeller mellom oss.

Noen er høye, andre er lave. Noen løper fort, andre løfter tungt. Noen tåler kaffe etter middag, mens andre ligger våkne halve natten etter en cappuccino klokken 15.

Men når det kommer til døgnrytme, har vi på en eller annen måte bestemt at én variant er moralsk overlegen. A-mennesker er disiplinerte. B-mennesker er late. A-mennesker er produktive. B-mennesker mangler motivasjon. A-mennesker griper dagen. B-mennesker trykker på slumreknappen.

Selvfølgelig er det ikke slik at alle B-mennesker har gode søvnvaner, eller at alle A-mennesker har det. Og uansett kronotype trenger vi tilstrekkelig søvn og en noenlunde regelmessig døgnrytme. Men kanskje burde vi slutte å behandle biologiske forskjeller som personlighetssvakheter?

Kanskje kunne flere arbeidsplasser tilby fleksible starttider der arbeidsoppgavene tillater det. Og kanskje kunne vi slutte å bruke tidspunktet noen står opp på, som en målestokk for hvor ambisiøse de er.

For neste gang du møter et B-menneske som ser litt fortapt ut på et møte klokken åtte, husk at det samme mennesket kanskje er på sitt aller skarpeste når du selv har begynt å gjespe foran TV-en klokken ni om kvelden.

Vi trenger både morgenfugler og nattugler. Vi må bare slutte å forvente at alle skal synge samtidig.

Og til alle dere B-mennesker som leser dette sent på kvelden, mens A-menneskene allerede sover:

Dere er ikke late. Dere er bare våkne på et annet tidspunkt. Men vær så snill å få nok søvn.