– Akademia må få en bedre språkpolitikk

Av: Vibeke Hoem, Kifinfo

Universiteter og høyskoler er lovpålagt å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk, samtidig som de skal drive forskning og utdanning på et høyt internasjonalt nivå.

– Vi må ikke tenke på språk som et problem som skal løses, men som noe som må bli en del av institusjonens praksis, sier Verónica Pájaro.

Ifølge Pájaro blir språk ofte trukket fram som løsningen på utfordringer knyttet til inkludering av internasjonalt ansatte. Som en del av arbeidet med å ivareta norsk som akademisk språk ble det i 2024 innført krav om norskkunnskaper for fast vitenskapelig ansatte.

– En av utfordringene med norskkravet i akademia er at språk lett kan reduseres til noe du enten har eller ikke har, sier Pájaro, som leder språkpolitisk utvalg ved Universitetet i Agder (UiA).

Pájaro ønsker seg inkluderende språkmiljøer i forskningssektoren. Men det handler ikke bare om å dokumentere internasjonale forskeres språkferdigheter. Man må også gi dem tid, støtte og arenaer for å lære og bruke språk i arbeidshverdagen, mener hun.

Mer enn et formelt språkkrav

Pájaro er i gang med et pilotprosjekt der hun undersøker innføring av språkkravene i norsk akademia fra et språkpolitisk perspektiv. Hun mener kompetanse i norsk må forstås som noe mer enn et formelt krav som kan krysses av.

– Når institusjonen ikke følger opp språkkravene med tilgang til språkkurs og tid til å ta kurset, risikerer vi at ansvaret for å lære norsk blir individualisert og lagt på den enkelte internasjonale ansatte, sier Pájaro.

Internasjonalisering på den ene siden og utvikling av norsk fagspråk på den andre siden, trekkes ofte fram som viktige mål for universitets- og høyskolesektoren. Men de nye språkkravene fra 2024 byr på flere utfordringer, mener Pájaro.

For å få fast ansettelse i akademia må ansatte på alle nivåer ha det som kalles B2-kompetanse i norsk. I tillegg må norskferdighetene være på plass før en ansatt kan søke om kompetanseopprykk, forklarer hun.

Særlig det siste har skapt debatt, og fått ledere ved blant annet Universitetet i Oslo (UiO) til å reagere.

– B2 er et ganske høyt nivå og tar tid å nå. Det er det nivået du trenger for å studere ved et norsk universitet, sier Pájaro.

Hun peker på at kravet også utløser et dokumentasjonsbehov, med flere utfordrende spørsmål:

– Hvordan skal man dokumentere at man har denne kompetansen? Skal man bruke norskprøvene til direktoratet, bestått eksamen fra interne kurs, eller den såkalte Bergenstesten?

Pájaro understreker at selv om en ansatt oppfyller det formelle B2-kravet, kan det fortsatt være behov for støtte for å fungere godt i en undervisningsrolle.

Det finnes imidlertid et unntak fra språkkravet. Dersom en nyansatt ikke har norskkompetansen på plass ved ansettelse, får vedkommende tre år på seg til å oppfylle kravet.

– Det kan være krevende å oppnå B2-nivå i norsk i løpet av tre år ved siden av en fulltidsstilling. Hvor realistisk det er, avhenger blant annet av om den ansatte får tilbud om kurs og nok tid, sier Pájaro.

Strenge språkkrav, men store forskjeller

– Språkkravet får en rekke praktiske konsekvenser for UH-institusjonene. De må blant annet finne ut hva som er gode dokumentasjonskilder, og hvordan slike krav skal håndteres.

Dette er spørsmål flere institusjoner fortsatt arbeider med å finne gode løsninger på, sier Pájaro og henviser til pilotprosjektet de er i gang med.

– Nå undersøker vi hvordan språkkravene blir innført gjennom intervjuer med ledere og administrative ansatte ved flere universiteter.

Datainnsamlingen for pilotprosjektet er fortsatt i en tidlig fase og forskningen er en del av Fagspråksenteret ved Universitetet i Bergen, forteller hun.

Hun ser allerede tydelige forskjeller i hvordan universiteter og høyskoler håndterer språkkravene.

– Noen hadde innført B2-kravet allerede før forskriftene trådte i kraft, som for eksempel NTNU, mens andre er fortsatt i en tidlig fase og holder på å utvikle systemer og rutiner, sier hun.

Foreløpige funn tyder på at institusjonene har valgt ulike løsninger både for dokumentasjon av språkkravet og for opplæringstilbudene til ansatte.

– Det er betydelige forskjeller mellom institusjonene, både når det gjelder tilbud om norskopplæring for internasjonale ansatte og hvordan B2-kravet skal dokumenteres.

Den største variasjonen ser vi i kurstilbudene, mener Pájaro.

– Noen har robuste interne miljøer for norskopplæring, mens andre kjøper kurs fra eksterne leverandører eller andre universiteter. Samtidig er dette et felt i utvikling.

Hvordan bygge inkluderende språkmiljøer?

Språkvalgene vi gjør i hverdagen er et sted å starte, ifølge Pájaro.

– Det handler om å ta norsk i bruk. Da trenger man også støtte underveis. Vi må ta dette ned til hverdagen, for eksempel til hvilket eller hvilke språk vi bruker i møter og hvorfor, sier Pájaro.

Hun er opptatt av hvordan man kan legge til rette for flerspråklighet i møter. Dette henger også sammen med prinsippet om parallellspråklighet i akademia, der institusjonene skal legge til rette for bruk av flere språk side om side.

– Må alle enes om ett språk, eller kan deltakerne bruke ulike språk så lenge de forstår hverandre?

– I møter der forskere med skandinavisk bakgrunn deltar, kan alle for eksempel snakke sitt eget språk. Det pleier å fungere bra, særlig hvis alle er bevisste på å tilpasse språket litt.

– I et møte der deltakere er fra andre land utenfor Skandinavia, kan det også gå fint at de som er mest komfortable med engelsk, snakker engelsk. Da kan de andre snakke norsk så lenge resten av deltakerne forstår norsk, sier hun.

Tre gode grep

Vi spurte Verónica Pájaro: Har du tre gode grep for å skape inkluderende språkmiljøer?

1. Kartlegge og synliggjøre hvilke språkressurser som finnes ved universitetet, for eksempel språkkurs, språkvask, språkkafé eller språklunsj.
2. Investere i kurs og seminarer som støtter internasjonale forskere i å ta i bruk norsk som arbeidsspråk.
3. Anerkjenne at universiteter er flerspråklige arbeidsplasser, og at forskning er et yrke som stiller høye krav til språkkompetanse. Alle ansatte har noe å lære og utvikle språklig, ikke bare internasjonale medarbeidere.

Les hele saken hos Kifinfo