Kvinner i Kenyas lokale fredsarbeid betaler prisen for å skape trygghet

Gjennom feltarbeid i Kenya dokumenterer stipendiat Leonor Toscano hvordan kvinner både får tilgang til opplæring, nettverk og ressurser – og samtidig påtar seg ubetalt arbeid, økt risiko for motreaksjoner og materielle byrder i arbeidet for å forebygge og redusere lokal vold.

I oktober 2025 markerte verden 25 år siden FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, kjent som Kvinner, fred og sikkerhet-agendaen, ble signert. Agendaen understreker viktigheten av kvinners deltakelse i ulike freds- og sikkerhetsprossesser, og tiden etter resolusjon ble vedtatt har kvinners inkludering i fredsbygging fått økt oppmerksomhet fra både akademiske og policy miljøer. Det er gjort betydelige fremskritt for å forstå kvinners bidrag i formelle fredsforhandlinger. Selv om kvinner fortsatt i stor grad blir ekskludert fra de formelle fora, viser forskning at de kan ha en positiv innvirkning når de får muligheter til ikke bare å delta, men også til å utøve innflytelse. Likevel har fokuset vært mindre rettet mot deres inkludering og handlingsrom i lokal fredsbygging, selv om forskningen indikerer kvinner kan spille en betydelig rolle der. Samtidig har lokale institusjoner som lokale fredskomitéer blitt mer fremtredende i konflikt- og voldutsatte land som Kenya. Disse lokale fredskomitéene er en arena som illustrerer kvinners bidrag og deltagelse i fredsprosesser, samtidig som de hjelper oss med å forstå de ulike fasettene av kvinners handlingskraft i en lokal og institusjonalisert setting.

Denne avhandlingen undersøker hvordan kvinner utøver sin handlingskraft innenfor Kenyas fredsbyggingsarkitektur, med særlig fokus på lokale fredskomitéer. Avhandlingen stiller to spørsmål: hvordan utøver kvinner sin handlingskraft i lokale fredsprosesser i Kenya, særlig i fredskomitéer? Og hvordan påvirker fredskomitéenes hybride karakter deres deltakelse og innvirkning? Det sentrale argumentet er at kvinners handlingskraft formes av fredskomitéenes institusjonelle hybride karakter. Fordi komitéene bringer sammen flere aktører, som lokalsamfunn, sivilsamfunnsorganisasjoner, nasjonale myndigheter og internasjonale givere, påvirkes kvinners handlingsrom gjennom to mekanismer. Den første handler om kostnader og fordeler ved deltakelse. De samme forbindelsene på tvers av nivåer og aktører som gir kvinner tilgang til opplæring, nettverk og ressurser, pålegger dem også uforholdsmessige kostnader i form av ubetalt arbeid, risiko for motreaksjoner og materielle byrder. Den andre mekanismen handler om de politiske betingelsene som styrer hvordan samspillet mellom aktørene i det hybride systemet utspiller seg i praksis, særlig kvaliteten på lokalt samarbeid og statens innblanding i komitéenes arbeid. Til sammen forklarer disse to mekanismene hvorfor den samme hybride arkitekturen produserer ulike former for handlingskraft hos kvinner som er medlemmer og kvinner som ikke er det. Avhandlingen viser at kvinner likevel utøver en reell og mangfoldig handlingskraft, selv om mulighetene for å transformere lokal konflikt og deres egne roller er begrenset.