Slik kan Norge få fart på karbonfangst i flere sektorer

Karbonfangst har gått fra å være diskutert som en løsning for kull- og gasskraftverk til å bli ansett som en potensiell nøkkelteknologi for utslippskutt i en rekke sektorer. Blant annet avfallsforbrenning, sementindustri, og andre energiintensive industrier. Samtidig har den faktiske utbyggingen av karbonfangst gått sakte, til tross for at mange klimascenarioer forutsetter at flere milliarder tonn CO₂ skal fanges årlig i løpet av få tiår.

Denne avhandlingen undersøker hvordan spredning til ulike sektorer påvirker utviklingen og teknologispredningen av karbonfangst. Studien er forankret i innovasjonsforskning og forskning på bærekraftige omstillinger, og bygger på kvalitative casestudier av karbonfangst i Norge i en periode der oppmerksomheten flyttet seg fra gasskraft til blant annet avfallsforbrenning og sement.

Funnene viser at når karbonfangst sprer seg til flere sektorer samtidig, trekkes innovasjonssystemet i ulike retninger. Nye aktører kommer inn, samarbeidsformer og kontraktstyper endres, og både kunnskapsutvikling og prosjektstrukturer må tilpasses ulike sektorers behov. Samtidig endres selve teknologien – blant annet når det gjelder størrelse og kompleksitet – for å tilpasses de nye brukerne. Spredning til nye sektorer blir dermed en langvarig og kostbar prosess.

Avhandlingen gir noen policyanbefalinger. Blant annet pekes det på behovet for å redusere risiko for aktører som er villig til å gå foran i nye sektorer, gjennom virkemidler som statlig støttede demonstrasjonsprosjekter, differansekontrakter eller sektorspesifikke tiltak. Avhandlingen understreker også at teknologirettede virkemidler alene ikke alltid er tilstrekkelige. Tiltak tilpasset den enkelte bruker-sektor – som grønne offentlige innkjøp avlavutslippssement – kan være like viktige for å fremme karbonfangst som rene teknologistøtteordninger.