Sluttet i BUP: Mener for mange barn utredes for ADHD

Da Sindre Fidje begynte å jobbe som psykolog i Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) Bodø, opplevde han raskt at ADHD-henvisningene hopet seg opp.

– Det utgjorde etter hvert brorparten av det jeg holdt på med, det å påvise eller avvise ADHD.

Fidje bestemte seg for å slutte i jobben. Han følte ikke at dette var måten han best kunne hjelpe barn og unge.

– Som psykolog vil man være til nytte og hjelpe folk, og jeg følte ikke at jeg gjorde det gjennom arbeidet med ADHD-utredninger.

Stadig flere i Norge får en ADHD-diagnose, men hva er det egentlig? Hvorfor er det store geografiske forskjeller, og risikerer vi å medisinere personlighet? Det er noen av spørsmålene som stilles når Lytring inviterer til debatt med tittelen «Rekk opp hånda alle som ikke har ADHD», tirsdag 8. september på Arbeideren i Kabelvåg.

Håp om hjelp

Mange svært unge barn blir henvist til BUP for ADHD-utredning, ofte fordi foreldre og lærere håper at en diagnose skal utløse mer hjelp. Men etter utredningen kan barnet bli sendt tilbake til den samme skolen, med de samme rammene og ressursene.

– Om de får diagnosen og kommer tilbake på skolen hvor det ikke er mer ressurser å hente, blir det fort kort vei til medisin.

Fidje mener dette illustrerer et større problem: Vi leter etter forklaringen på barnet, når problemene kan ligge rundt barnet.

– Det blir en slags individforklaring på det jeg ser som et samfunnsproblem.

Han mener samtidig at ADHD-utredninger legger beslag på store ressurser i BUP.

– Det tar vekk ressurser fra traumer og angst og andre typer alvorlige utfordringer. Utrolig mye ressurser går til dette.

Ingen enkel test

Fidje mener ADHD-diagnosen heller ikke bør forstås som et entydig medisinsk svar.

– Det er en skjønnsvurdering, ingen biologiske markører og ingen objektive tester.

Utredningen bygger på symptomer og informasjon om hvordan barnet fungerer i ulike miljøer. For små barn kan det være særlig vanskelig å skille mellom ADHD og problemer som kan ha andre forklaringer.

– Det er vanskelig når det er en 7-åring som kanskje har problemer hjemme og 4–5 timer skjermtid. Det tar lang tid å utrede og man er aldri hundre prosent sikker.

Fidje mener samtidig at ADHD-begrepet er blitt utvidet over tid, og at flere dermed omfattes.

– Jo mer du utvanner begrepet, jo mer vanskelig blir det å se dem som virkelig har sterk ADHD, de forsvinner.

Bekymret for veien til medisiner

Fidje avviser ikke at medisiner kan være nyttige for noen, men mener bivirkninger og alternativer får for lite oppmerksomhet.

– Solskinnshistoriene får for mye plass. For noen kan det være bra, men jeg synes ikke det er bra å medisinere barn med amfetamin fordi de ikke passer inn i miljøet, og tror vi heller skal strekke oss lengre til å romme barnet som det er.

Til Lytring-debatten tirsdag 8. september kommer et panel med ulike perspektiver på ADHD. I tillegg til Fidje deltar Cecilie Haukland, daglig leder ved ADHD Ressurssenter, Ottar Bjerkeset, forsker og psykiater ved Nord universitet, og Børge M. Larsen, fungerende avdelingsdirektør i Helsedirektoratet.