Fritak fra aktiviteter, ikke fra virkeligheten

Til redaksjonen: Dette er en tekst skrevet med spesiell tanke på medier som skriver om undervisning, og er derfor kun sendt til redaksjoner som ha spesielt fokus på dette fagområdet.

Etter endel utfall fra blant annet Kristent Ressurssenters og kristenkonservative aktivistgrupperinger som synes å ha valgt ut Pride som sitt viktigste angrepsmål, samt lanseringen av kampanjen «Stopp Pride», er det grunn til å rydde i påstander og begreper, her er det mye som sauses sammen og mange halvsannheter om både læreplan og regelverk.

Dette er en velkjent måte å trekke kunnskap og virkeligheten i tvil på. Man kommer med i beste fall halv-ærlige påstander, som så underbygges av feilaktig informasjon. Dette er en kynisk, men effektiv måte å skape usikkerhet og tvil hos skoleledelse, lærere, foreldre og ikke minst elevene. Det er ikke sånn vi skal ha det i norsk skole.

Vi kan starte med det helt enkle: Ja, fritaksretten finnes. Ja, foreldre og elever kan ha reelle livssynsbaserte innvendinger mot enkelte aktiviteter i skolen. Og ja, skolen skal ta slike henvendelser på alvor. Det er viktig. 

Men fritaksretten er ikke en rett til å stoppe undervisning. Den er heller ikke en rett til å fjerne kunnskap om kjønn, seksualitet, identitet, og mangfold fra norsk skole. 

Det er her Kristent Ressurssenter bommer. Deres juridiske argumentasjon peker på noen reelle rettigheter, men den tegner et skjevt bilde av hva skolen faktisk gjør, og hva lovverket faktisk åpner for. 

Norsk skole skal ikke la seg skremme av juridiske kampanjer. Rektorer og lærere skal selvfølgelig svare ordentlig på henvendelser fra foreldre. De skal forklare hva opplegget går ut på, hvilke kompetansemål det bygger på, hva som er undervisning, hva som eventuelt er markering, og hvordan fritaksønsker behandles. Men de skal ikke la en kampanje med overskriften «Stopp Pride» definere skolens verdigrunnlag eller undervisningsaktiviteter. 

For dette handler også om elevene. Skeive elever finnes i norsk skole. Barn med skeive foreldre finnes i norsk skole. Elever som lurer på hvem de er, finnes i norsk skole. De skal ikke lære at deres liv først og fremst er et problem skolen må skjerme andre fra. 

Samtidig finnes det elever med konservativ kristen, muslimsk eller annen livssynsbakgrunn som kan oppleve enkelte aktiviteter som vanskelige. De skal heller ikke henges ut, presses, eller gjøres til moralske syndebukker i klasserommet. En god skole klarer å ta vare på begge deler. 

Den norske fellesskolen skal være stor nok til å romme uenighet. Men den skal også være tydelig nok til å stå fast på verdiene sine. Barn og unge skal lære om religioner de ikke tilhører, livssyn de ikke deler, familier som ikke ligner deres egen, og mennesker som lever annerledes enn dem selv. Det er ikke indoktrinering. Det er skole. 

Derfor bør svaret til Kristent Ressurssenter være både tydelig og nyansert: Ja, fritaksretten gjelder også når skolen arbeider med pride-relaterte aktiviteter. Nei, den gir ikke rett til å stoppe undervisning om kjønn, seksualitet, identitet, og mangfold. Det gir heller ikke familier en mulighet for at deres barn skal slippe å lære om disse temaene.  

Norsk skole er ikke verdinøytral. Det skal den heller ikke være. Skolen bygger på formålsparagrafen, menneskerettighetene, læreplanens overordnede del, og grunnleggende verdier som menneskeverd, likeverd, demokrati, likestilling, åndsfridom, solidaritet, og respekt for ulikhet. Det betyr ikke at skolen skal drive partipolitikk, livssynspåvirkning eller kampanjevirksomhet.

Det er ikke det samme som å oppfylle læreplanenes krav til undervisning om kjønns-, seksualitets-, og identitets-mangfold slik blant annet Utdanningsdirektoratet understreker at er skolens oppgave. Men det betyr at skolen har et tydelig mandat til å lære barn og unge at mennesker er forskjellige, at alle har samme verdi, og at elever skal kunne være trygge på skolen uavhengig av hvem de er. 

Det meste som i denne debatten omtales som «pride i skolen», er dessuten ikke pride-markeringer. Det er undervisning om identitet, seksualitet, kjønn, kropp, grenser, familier, diskriminering, normer, språkbruk, og mangfold. Dette er temaer som finnes i læreplanene på tvers av fag og trinn. At noen legger dette under en pride-paraply, betyr ikke at elevene deltar i et politisk tog. 

Den europeiske menneskerettsdomstolen har også vært tydelig på at staten kan fastsette innhold i skolen som foreldre er uenige i. Allerede i Kjeldsen-dommen fra 1976, som blant annet handlet om seksualitetsundervisning i Danmark, slo domstolen fast at staten kan ha legitime grunner til å fastsette undervisningsinnhold som enkelte foresatte ikke liker.  

Det samme skillet gjelder i norsk rett. Etter opplæringsloven § 14-6 kan elever få fritak fra aktiviteter som de, på grunn av religion eller livssyn, opplever som utøving av en annen religion eller tilslutning til et annet livssyn, eller som støtende eller krenkende. Men det kan ikke kreves fritak fra kunnskapsinnholdet i læreplanene. 

Det betyr i praksis at en elev kan få fritak fra enkelte konkrete aktiviteter. En skole bør for eksempel kunne gi fritak fra en kondomstafett, fra å tre kondomer på isoporpeniser, eller fra et eksternt foredrag. Men eleven kan ikke få fritak fra å lære hva kondomer er, hva prevensjon er, hva seksuell helse handler om, eller at mennesker kan ha ulike seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter. 

Man kan få fritak fra en aktivitet. Ikke fra kunnskap. 

Det finnes tilfeller der Kristent Ressurssenter har et poeng. En pride-markering kan utløse fritak. Dersom skolen arrangerer en felles seremoni med flaggheising, fellessang, appeller, og tydelig markering i skolegården, med syning av «Barn av regnbuen» eller «This Is Me», kan dette ligne mer på en aktivitet det bør være mulig å få fritak fra.  

Men her er også forskjellen til skolegudstjenester viktig. Skolegudstjenester har et eget og strengere regelverk, blant annet med krav om at alternativt opplegg skal være klart på forhånd. En pride-markering er ikke en gudstjeneste. Det er heller ingen religiøs eller ideologisk handling. Hvis det oppstår et konkret fritaksønske, må skolen sørge for et godt og likeverdig alternativ. Men det betyr ikke at alle skoler må planlegge som om pride-undervisning i utgangspunktet er problematisk. 

Fritak kan handle om å slippe en bestemt aktivitet. Det kan ikke handle om å slippe virkeligheten. 

Christian Lomsdalen, stipendiat ved Universitetet i Bergen og lektor med videreutdanning i seksualitetsundervisning.

Bassel Hatoum, seniorrådgiver, seksualitetsundervisning, Sex og Politikk