Ulike beregningsmetoder kan gi store forskjeller i selvforsyningsgrad

Med økende geopolitisk spenning, klimaendringer og kriser rundt om i verden, blir selvforsyning og matsikkerhet stadig viktigere.

Norges selvforsyningsgrad har de siste tiårene holdt seg stabil mellom 35 og 40 prosent. Gjennom økt produksjon av norske råvarer og bedre bruk av ressursene, vil regjeringen øke selvforsyningsgraden av mat (justert for importert fôr) til 50 prosent innen 2030, slik Stortinget tidligere har vedtatt.

I en ny rapport fra NIBIO og RURALIS, avslører forskerne at det er store forskjeller på hvordan ulike land beregner denne selvforsyningsgraden.

Selvforsyning vs. dekningsgrad – hva er forskjellen?

I Norge måler vi selvforsyningsgrad ut fra andelen av maten vi faktisk spiser (engroskonsum), omregnet til energi. Formelen tar med nasjonal produksjon pluss import, minus eksport. Dette inkluderer bare mat til mennesker, ikke dyrefôr eller såkorn.

FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk), regner på det vi i Norge kaller dekningsgrad. Det innebærer hvor mye et land teoretisk sett kan produsere for å dekke energibehovet. I motsetning til utregning av selvforsyningsgraden tar man her ikke høyde for det som eksporteres ut av landet. Skulle vi brukt samme metode som FAO, ville dekningsgraden i Norge blitt høyere, takket være vår omfattende fiskeproduksjon.

– Måleenheten og metodene er av stor betydning for resultatet, forklarer seniorrådgiver i NIBIO, Simen Wilsher Lohre, som har ledet arbeidet bak rapporten.

Opp mot 17 prosent forskjell

De ulike regnemåtene i Norge og i FAO, medfører opptil 17 prosent lavere tall i utregningen av norsk selvforsyningsgrad.

– Den norske metoden er tilpasset norske forhold og krever mer detaljerte data som skiller tydelig på om produksjonen er til mat, fôr, såkorn og så videre. Tilgjengelig statistikk i mange andre land viser ikke disse skillene, sier Lohre.

USA og Russland skiller seg ut med høy selvforsyningsgrad innen de fleste matvarer, uavhengig av regnemetode. Små land som Danmark og Island har lavere selvforsyningsgrad. Norge befinner seg i midtsjiktet.

Finland, som har en selvforsyningsgrad på 58 prosent, fremstår som særlig godt forberedt på matforsyningskriser. Landet har et mål om høy selvforsyning i krisetider, og har langtidslagre av kornproduksjon som tilsvarer ni måneders forbruk.

– Jo mer selvforsynt vi er, desto sikrere er vi, understreker Lohre.

Tallene fra FAO viser også at det er geografiske forskjeller i konsummønstre. Land som ligger tett inntil hverandre har ganske likt konsum, men større variasjon i produksjonsstruktur.

Best på kjøtt, meieri og sjømat

Norges selvforsyningsgrad er størst innen animalske produkter og meierivarer. Mye av dette er produkter fra grovfôr- og beitebasert husdyrhold med sau og ku. Vi er også sterke på sjømat, grunnet vår ekspertise innen fiskeoppdrett.

– Fiskeoppdrett er imidlertid i stor grad basert på importert fôr, og har derfor lite å si for beregning av selvforsyningsgrad. I tillegg utgjør den lite av det faktiske forbruket vårt. Vi må regne på hva det er vi faktisk spiser i dag, forteller Lohre.

– Norge ligger svakere an når det kommer til kornproduksjon og hagebruksproduksjon, hvor selvforsyningen er betydelig lavere. Kornproduksjonen avhenger sterkt av værforhold, og mengden matkorn varierer drastisk fra år til år. I 2023 ble det produsert kun 56,4 millioner kilo hvete med matkornkvalitet, mens året før var produksjonen 274,1 millioner kilo. Dette påvirker den samlede selvforsyningsgraden mye, siden korn utgjør en stor del av kostholdet vårt, avslutter Lohre.

Rapporten viser at norske tall er presise og tilpasset oss – men sammenligninger med andre land krever at vi bruker like metoder for utregning.