Tsjernobyl 40 år etter: Beredskap må forankres lokalt

Den 26. april 2026 er det 40 år siden reaktor 4 i Tsjornobyl i Ukraina havarerte og katastrofen var et faktum. («Tsjornobyl» er den ukrainske translitterasjonen; «Tsjernobyl» gjenspeiler eldre russisk bruk.)

Den er én av bare to kjernekraftulykker som er klassifisert med høyeste alvorlighetsgrad på den internasjonale skalaen for atomulykker (INES).

Den eneste andre er Fukushima-ulykken i 2011. Ulykken satte dype spor i titusenvis av liv og står samtidig igjen som en av historiens mest kostbare katastrofer, med anslåtte kostnader på rundt 700 milliarder amerikanske dollar.

Da ulykken skjedde var det ikke bare et resultat av teknisk svikt, men av mennesker, systemer og kulturer som sviktet samtidig. Den viktigste lærdommen vi har tatt med oss i etterkant, mener professor Lindis Skipperud, er nettopp erkjennelsen av at alvorlige ulykker sjelden kan forklares teknisk alene.

– Tsjornobyl var et resultat av mangelfull opplæring, svak sikkerhetskultur og et system der ansatte ikke våget å si ifra. Det er lærdommer som strekker seg langt utover kjernekraft og som vi i dag har integrert i både strålevernarbeid og atomberedskap i Norge, sier hun.

Finner fremdeles spor

Fire tiår senere ser vi fortsatt konsekvensene av radioaktivt nedfall, også her til lands. Store deler av Europa ble rammet, og i Norge pågår tiltak fortsatt, flere tiår etter ulykken. Spørsmålet er om vi fortsatt undervurderer de langsiktige virkningene av slike hendelser.

– Tsjornobyl viste at dette aldri var et lokalt problem. Høy konsekvens kombinert med lav sannsynlighet er nettopp det som krever mest planlegging, sier Skipperud.

Hun peker på at ulykken også endret hvordan vi tenker om risiko generelt, enten det gjelder kjernekraft, klimaendringer eller pandemier.

Langsiktige perspektiver

Mye har likevel kommet først i etterkant, og kanskje senere enn det burde. Begrepet «sikkerhetskultur» har fått en helt annen tyngde, og i dag finnes det varslingsplikt mellom land, sanntids strålingsmålinger og kriseinformasjon som eget fagfelt.

Langsiktige perspektiver har også blitt en del av planleggingen: livsløpsanalyser, tiår- og århundrelange tidshorisonter og en langt større bevissthet rundt avfall, opprydding og nedstengning.

– I dag ser man ikke bare på energiproduksjon, men også på sosiale, psykiske og økonomiske konsekvenser, sier Skipperud.

– Levebrød, lokalsamfunn og tillit er en del av regnestykket.

Disse erfaringene danner bakteppet for det som følger, hvordan samfunnets sårbarhet ble tydelig, og hvorfor beredskap ikke bare er et ekspertanliggende, men noe som må forankres lokalt og i hele samfunnet.

Samfunnets sårbarhet kom tydelig fram

Forsker Yevgeniya Tomkiv mener at Tsjornobyl‑ulykken viste hvor store følger en slik hendelse får for hele samfunnet.

I Norge førte radioaktivt nedfall til at store mengder kjøtt og melk måtte kasseres fordi de overskred de nye grenseverdiene, og det ble raskt utviklet omfattende tiltak for å redusere radioaktivt cesium i både reindrifts- og sauenæringene. Mange lokalsamfunn måtte leve med tiltak i mer enn 30 år, hvilket påvirket tradisjoner, arbeidshverdag og økonomi.

– Tsjornobyl handlet like mye om sosial uro, praktiske utfordringer og usikkerhet som om strålingsfysikk, sier Tomkiv.

Erfaringene viser at slike store hendelser får følger langt utover det som handler om stråling og naturvitenskap. Nettopp derfor må beredskapsarbeid forstås og utvikles i tett samspill med hele samfunnet.

Vi må øve, øve og så øve mer

Tomkiv forsker særlig på hvordan mennesker forstår og håndterer risiko knyttet til radioaktivitet, og hvordan myndigheter og lokalsamfunn kan kommunisere og samarbeide bedre i slike situasjoner. Hun understreker at beredskapsplaner ikke kan være abstrakte. De må testes, øves på og være forståelige for alle som skal ta del i dem.

– Beredskapsarbeid blir fort veldig abstrakt og teoretisk. Det er viktig å ta det ned på et nivå som alle kan relatere til.

Det innebærer for eksempel at ingen spørsmål er for dumme. Hun trekker frem et eksempel fra en beredskapsøvelse der transport ved en radioaktiv hendelse var tema.

– På et tidspunkt var det noen som spurte: «Men hva hvis bussjåføren ikke vil kjøre inn i et forurenset område? Hva gjør vi da?»

Det enkle og svært relevante spørsmålet åpnet opp helt nye scenarier og problemstillinger. Det er gjerne den typen avklaringer beredskapsplaner ofte mangler.

Beredskap må forankres lokalt

For Tomkiv er én ting helt klart: Beredskap kan ikke bygges av eksperter alene.
– Beredskap må utvikles sammen med dem som faktisk skal bruke den. Hele bredden i samfunnet må med: Kommuner, bønder, Mattilsynet, Sivilforsvaret. Alle.   

Det handler også om å bruke ressursene som allerede finnes i et lokalsamfunn. Alle trengs i beredskapsarbeidet.

– Uansett hva slags bakgrunn du har, kan du jobbe med beredskap. Det handler om å være kreativ og bruke folk og ressurser der de er.

FAKTA:

• På NMBU har det vært forsket på radioaktivitet siden 1950-tallet og  mye av forskningen har særlig sett på effektene av Tsjornobyl-ulykken i 1986.
• NMBU tilbyr bachelor-, master- og doktorgradsutdanning innen radioaktivitet og miljøvitenskap.
• NMBU har en lang rekke aktuelle fagpersoner innen kjernekraft, radioaktiv forurensing og atomulykker. Ekspertliste med fagpersoner innen kjernekraft her