Ble frisk av ny kreftbehandling

Dette er historien om en kreftbehandling som snur opp-ned på tidligere metoder. Den handler om tett faglig fellesskap og en modig lege som våget å prøve en ikke godkjent metode ingen andre i Norden hadde brukt. Den handler ikke minst om Are Arntsen, 45 år og tobarnsfar, som forberedte seg på å dø.

En lokal avansert svulst

Våren 2023 raste kiloene av Arntsen. Han følte seg “kald og gammel” og ble raskt dårligere.  Til slutt forlangte han henvisning fra fastlegen til lokalsykehuset.

På Diakonhjemmet sykehus gjennomførte Olve Steinsholt en koloskopiundersøkelse av tykktarmen. Gastrokirurgen fant en stor svulst i tykktarmen med gjennomvekst (fistel) til tynntarmen. En del av det Arntsen hadde spiste hadde gått en snarvei rett til tykktarmen og kom ut igjen ufordøyd.

Arntsen ble henvist til ernæringsfysiolog på Diakonhjemmet som ga ham jerntilskudd, næringstilskudd og etter hvert intravenøs næring hjemme. Han ble henvist til CT-undersøkelse og bildene ble diskutert i multidisiplinært møte (MDT-møte) for å finne best mulig behandling.  CT-bildene viste en stor lokalavansert svulst, med innvekst til tynntarm og magesekk, og sannsynlig spredning til lokale lymfeknuter.

Tradisjonell behandling etter nasjonale retningslinjer, med kirurgi og deretter cellegift, ville være forbundet med dårlig prognose for langtidsoverlevelse. Fantes det andre behandlingsmuligheter?

 På samarbeidsmøtet hvor Arntsens tilstand ble diskutert, var også kreftlege Morten Brændengen. Han hadde nylig vært på den årlige europeiske kreftkongressen ESMO.

– Vi fikk gåsehud

– Et av innleggene handlet om tykktarmskreft med en spesiell markør, og et lovende forsøk på å gi pasientene to ganger immunterapi med fjorten dagers mellomrom før man opererte vekk svulsten. Stemningen i kongressalen har bitt seg fast. Folk reiste seg og klappet over forskerens resultater. Vi hadde gåsehud og følte vi var ved et veiskille i kreftbehandlingen, forteller Brændengen.

Det Myriam Chalabis forskning viste, var at omtrent to-tredjedeler av de 115 pasientene som inngikk i studien med den sjeldne tykktarmskreften ikke hadde levende kreftceller igjen i svulsten etter to gangers immunterapi før operasjon.

Brændengen spurte kollegene på Diakonhjemmet sykehus om de hadde tatt MSI-test av Arntsens svulst. Testen ville avdekke om han var en av de 10-15 prosent av pasientene med MSI-positiv tykktarmskreft som Chalabi og medarbeidere hadde behandlet med immunterapi før operasjon. De ble raskt enige om å gjøre en slik test.

På desperat jakt etter håp

Arntsen selv var fortvilet. Han forsto at kreften var langtkommen og at behandlingsprognosene var dårlige. Han visste også at kreftoverlevere ofte sliter med alvorlige bivirkninger av den behandlingen de har vært gjennom og at tilværelsen preges av angst for når kreften blusser opp igjen. Derfor husker han godt møtet med Brændengen da testen var analysert:

 – Jeg lette jo desperat etter håp. Så jeg fanget opp legens iver etter å diskutere noe med meg.

Kreftlegen lurte på om Arntsen ville prøve ut noe som aldri var prøvd i Norge før. En metode som ikke var godkjent og som ingen visste langtidsvirkningen av, men som nettopp var prøvd ut i Nederland med gode resultater. Han presenterte også mulige bivirkninger.

– Bivirkningslisten kunne være så lang som helst. I den forfatningen jeg var i, var perspektivet eksistensielt. Alt fortonet seg beksvart. Jeg ville ikke dø fra barna mine på 11 og 13 år. Svaret var selvfølgelig ja, forteller Arntsen.

Kjente på ansvaret

Brændengen kjente på ansvaret med å tilby en behandling uten godkjenning i Norge. Han diskuterte med kollegene på sykehuset og på Oslo universitetssykehus. Han finleste metoden igjen og fulgte Chalabis behandlingsregime i detalj.

Arntsen selv forsto at behandling uten godkjenning er noe man bare kan tilby når prognosen for å overleve med tradisjonell behandling er små. Han fikk først en immunterapimiks intravenøst, ventet fjorten dager og fikk ytterligere en dose med immunterapi.

– Jeg fikk skyhøy feber, ble innlagt og var ordentlig dårlig. Men Brændengen forklarte at feber kan være et tegn på at immunterapien virker. Aldri har feber kjentes så bra. Jeg øynet et håp, forteller Arntsen.

Så måtte han vente noen uker før Steinsholt og kollegene opererte han.  Det var en stor og komplisert operasjon hvor man fjernet svulsten med en stor del av tykktarmen, en del av tynntarmen og en liten del av magesekken, med tilhørende lymfeknuter.

– Vi var fryktelig spente da vi sendte svulsten til analyse på OUS. Men vi hadde allerede en anelse. Den appelsinstore svulsten hadde krympet og den hadde en annen konsistens enn vi forventet, sier Steinsholt.

– Hold deg fast, alt er dødt

Arntsen var kommet seg såpass etter operasjonen at han var skrevet ut fra sykehuset da gastrokirurgen ringte ham om den patologiske analysen av kreften.

– Jeg hørte iveren i stemmen allerede før han sa: Hold deg fast, alt er dødt! forteller Arntsen.

– Patologen som undersøkte svulsten ringte selv og var også svært forundret. Han hadde ikke funnet en eneste levende kreftcelle i operasjonspreparatet, forteller Brændengen.

Bare rundt 120 nordmenn får denne formen for tykktarmskreft årlig, med avansert svulst uten fjernspredning. Til sammen tre pasienter er nå behandlet etter metoden på Diakonhjemmet sykehus. Alle lever i beste velgående og følges opp på vanlig måte med jevnlige kontroller i fem år.

– Jeg er frisk, har ingen bivirkninger av behandlingen og har vært i full jobb i to år. Jeg trener fem dager i uken, lever som før og gleder meg over livet og barna som stadig blir mer selvstendige.  Jeg har følt meg trygg og veldig godt ivaretatt på sykehuset helt fra jeg kom hit første gang. Jeg har fått et nytt og godt liv, forteller Arntsen.

– Vi har et faglig sterkt og kreftmiljø på sykehuset, og vi er stolte av å kunne tilby den beste behandlingen som finnes for tykktarmskreft.  Vi er ikke større enn at vi får til et tett og åpent samarbeid på tvers av fagmiljøene. Gjennom våre samarbeidsmøter diskuterer vi oss fram til beste behandling for den enkelte pasient. Vi kobler inn viktige støttefunksjoner som ernæringsfysiolog for at pasientene våre kommer best mulig gjennom behandlingen. Vi er heller ikke flere enn at vi får et personlig forhold til pasientene, sier Steinsholt.

I februar ble metoden godkjent

Brændengen har rukket å presentere sine tre kasuistikker på kirurgisk høstmøte og internt for alle legene på sykehuset. Han har også diskutert metoden med nordiske kolleger og med kollegene i den nasjonale faggruppen for tykktarmskreft, NGICG-CR, hvor han er medlem.

Sommeren 2024 publiserte Chalabi og medarbeidere de første resultatene fra studien (NICHE-2) i New England Journal of Medicine, et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrift.

Neoadjuvant Immunotherapy in Locally Advanced Mismatch Repair–Deficient Colon Cancer (nejm.org)

Under ESMO-konferansen høsten 2024 ble det så presentert tre års sykdomsfri overlevelse hos de 115 pasientene som ble inkludert i studien. Ingen av pasientene hadde hatt tilbakefall i løpet av tre år!

– Jeg har jobbet som kreftlege i 35 år og har aldri opplevd slike utrolige resultater ved behandling av lokalt avansert tykktarmskreft. Det er relativt få som har markøren MSI, men for disse pasientene er dette fantastiske nyheter, sier Brændengen.

Han og den nasjonale faggruppen for tykktarmskreft søkte i høsten 2025 om å få metoden godkjent som standard behandling i Norge. Nå i februar kom svaret fra Nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten: Metoden med immunterapi forut for operasjon av lokalt avansert kreft i tykktarmen er nå godkjent for bruk ved alle landets kreftsentre (gruppeunntak): Neoadjuvant immunterapi med ipilimumab og nivolumab (nyemetoder.no)

Vi kan nå implementere dette i det nasjonale handlingsprogrammet for behandling av tykktarmskreft utgitt av Helsedirektoratet. Dette er svært gledelig, spesielt for pasientene, men også for oss som fagpersoner, avslutter Brændengen.