Forsker tilbragte 4 år blant incels

Tekst: Simon Gramvik/Kildens nyhetsmagasin

– Har du hørt om den metaforen crabs in a bucket – krabber i en bøtte? Når én krabbe prøver å komme seg opp, blir den dratt ned igjen av de andre. Jeg har sett incels snakke om incel-kulturen på litt samme måte, sier Jan Christoffer Andersen.

Han er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og disputerte nylig ved Universitetet i Oslo. Doktorgraden har handlet om incel-miljøer – nettbaserte fellesskap av involuntary celibates, altså unge menn som lever i ufrivillig sølibat.

– Incels har utviklet en egen subkultur. Et eget verdensbilde, med teorier som forklarer hvorfor de opplever verden som urettferdig.

Ifølge Andersen plasserer incels seg selv nederst i det de omtaler som et seksuelt eller romantisk hierarki, en såkalt «attraksjonspyramide».

– Incels kan være veldig dogmatiske. Mange tar det helt ut, sier Andersen, som intervjuet 14 incels som del av sin avhandling. 

– Faktisk logisk

For utenforstående kan incel-fora fremstå som kaotiske og hatefulle. Men Andersen mener det finnes en sosial arkitektur under overflaten. 

– De har egne normer og klare regler for hvordan man skal uttrykke seg.

Det viktigste prinsippet er dette:

– Jo verre du har det, jo mer anerkjennelse og status får du internt. Det bekrefter hvor «ekte» incel du er.

Mange har ifølge Andersen en nesten matematisk tilnærming til verden.

– Alt kategoriseres. Alt får merkelapper. Hvis du bare leser forumene raskt, ser du ofte bare hat. Men det finnes en intern logikk som føles konsistent for deltakerne.

Intervjuet 14 incels

I én av studiene intervjuet Andersen 14 menn som enten identifiserte seg som incels eller var tett knyttet til miljøet. Det er uvanlig at incels stiller opp i forskning, ifølge forskeren.

– De blir ofte demonisert i offentligheten, særlig på grunn av kvinnefiendtlighet og hatefulle ytringer.

– Og det er ikke ubegrunnet. Det finnes mye misogyni i disse miljøene, ofte kombinert med rasisme, homofobi og transfobi.

Informantene ble rekruttert via ulike nettfora. Intervjuene var lange – i snitt to timer. Det lengste varte i tre og en halv.

Fire av informantene valgte å ha kameraene avslått. Én brukte stemmemodulator for å skjule identiteten sin ytterligere.

Stolte av å være incels? 

En av informantene kalte seg ikke for incel, men «volcel», altså voluntary celibate. Andersen forklarer at det er noen som teknisk sett kunne hatt sex eller forhold, men velger å avstå, og derfor ikke regnes som «ekte» incel.

– Mange virker stolte av å være incels?

– Ja, både og, svarer Andersen.

Han beskriver tre hovedstrategier for å leve med sin selvvalgte incel-identitet.

Den første handler om å tone ned forskjellen mellom seg selv og seksuelt attraktive menn, ofte kalt Chads.

– I denne gruppen forsøker de å fremstå som vanlige og rasjonelle. Målet er å distansere seg fra stereotypien om incels som mulige massemordere eller tapere som bor i foreldrenes kjellere.

Den andre strategien går motsatt vei.

– Her omfavner man incel-identiteten og overdriver forskjellene mellom seg selv og menn med seksuell suksess. De omfavner sin annerledeshet ved å ikle seg en stereotypi, som en taper eller en utstøtt. Ofte gjennom selvforakt, og nihilistiske og fatalistiske narrativer.

Den tredje gruppen er de mest ekstreme, ifølge Andersen. 

– De overdriver forskjellene, men forsøker også å undergrave både «normale» menn og andre incels internt. De forakter ikke-incels, nedvurderer andre menn for deres hypermaskulinitet og håner de som anses som feminine. 

Lese hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.