Villehester vender tilbake til Den gylne steppen

En mandag morgen i juni, mens morgenrushet bygget seg opp inn mot Praha, skapte hingsten Wisky full oppstandelse. Den unge Przewalski-hesten sparket seg ut av transportkassen på lasteplanet, landet midt på motorveien – og fikk bilistene til å bremse hardt.

Wisky hadde tilbrakt halvannet år i Praha dyrehage og var på vei til et nytt liv på steppene i Kasakhstan. Transporten var en del av en internasjonal satsing for å gjeninnføre arten i naturen. Nå sto den sjeldne hesten løs blant forbipasserende biler.

Redningsteamet fikk raskt kontroll på situasjonen. Wisky ble roet ned og fraktet trygt tilbake til dyrehagen. Samtidig fortsatte sju andre Przewalski-hester – tre fra Praha og fire fra Ungarn – reisen videre mot friheten.

Fotograf og filmskaper Ami Vitale dokumenterte hele operasjonen. Hun fulgte hestene fra Praha med militært transportfly via mellomlandinger i Tyrkia og Aserbajdsjan, før siste etappe gikk med lastebil. Etter åtte timer på veien kom de endelig fram til Altyn Dala naturreservat i Kasakhstan.

Przewalski-hesten er den eneste nålevende hestear­ten som aldri har vært domestisert. Den levde opprinnelig på de store steppene i Sentral-Asia. Da arten ble beskrevet vitenskapelig i 1881, var bestanden allerede på vei ned som følge av jakt og tap av leveområder.

I 1969 ble arten erklært utryddet i vill tilstand. Under 200 dyr eksisterte på verdensbasis, samtlige i dyrehager og alle etterkommere av kun 13 individer fanget før 1948.

I 1990 la Den internasjonale unionen for naturvern (IUCN) fram en redningsplan. Den fokuserte både på å sikre genetisk mangfold i fangenskap og på å bygge opp igjen ville bestander. Målet var å etablere mellom fem og ti levedyktige populasjoner i områder som Mongolia, Kina, Ukraina, Kasakhstan og fjellområdene rundt Bajkalsjøen.

Arbeidet med å gjeninnføre arten startet på 1990-tallet, da de første dyrehagefødte Przewalski-hestene ble satt ut i Kina og Mongolia. Etter en ekstremvinter i 2010, som tok livet av to tredeler av de utsatte hestene i Vest-Mongolia, lanserte Praha dyrehage prosjektet «Return of the Wild Horses» for å bygge opp bestanden på nytt. Ved hjelp av transportfly fra det tsjekkiske luftforsvaret gjennomførte dyrehagen flere flyvninger med hester til Mongolia.

Bestanden i Kina og Mongolia teller nå over 1.000 dyr. Praha dyrehage trapper derfor opp innsatsen for å gjenskape arten også i en annen del av dens opprinnelige utbredelse – de vidstrakte steppene i Kasakhstan. Her samarbeider de med Altyn Dala Conservation Initiative, et prosjekt etablert i 2006 for å redde en annen sterkt truet art fra samme habitat: den særpregede saiga-antilopen med sin karakteristiske, kuleformede snuten.

Saigaen vandrer hundrevis av kilometer hver vinter på jakt etter mat og vann. For å sikre leveområdene har Altyn Dala-partnerne – blant dem det kasakhstanske miljødepartementet, The Royal Society for the Protection of Birds (RSPB), Frankfurt Zoological Society, Fauna & Flora og The Association for the Conservation of Biodiversity of Kazakhstan (ACBC) – lagt nesten 50.000 kvadratkilometer steppe og savanne under vern, et område større enn Danmark.

Før de første hestene kunne fraktes til Kasakhstan, sørget prosjektet for juridisk beskyttelse av arten ved å få den inn i landets Rødliste. Deretter ble det lagt en femårsplan for å slippe ut 40 hester i Altyn Dala, med mål om å skape grunnlaget for en levedyktig vill bestand.

I fjor leverte det tsjekkiske forsvaret de første sju dyrehagefødte hestene fra Praha og Berlin til reservatet. De tilbrakte et år i inngjerdede tilvenningsområder for å klare sin første vinter på steppen, der temperaturen kan falle til minus 50 grader.

Ami Vitale, en tidligere krigsfotojornalist, dokumenterte både utsettingen av disse sju dyrene og ankomsten av årets nye gruppe – som egentlig skulle inkludere Wisky før hans uventede motorveiflukt. Da de første hestene ble sluppet fri, var det trolig første gang på nærmere 200 år at arten igjen beitet fritt i det sentrale Kasakhstan. Et tidligere forsøk i 2003 i den sørlige delen av landet hadde mislyktes.

Den nye gruppen – tre hester fra Praha og fire fra Hortobágy nasjonalpark i Ungarn – skal også gjennom et års tilvenning før de slippes ut i terrenget.

«I en verden der tap av arter er mer vanlig enn suksess, er tilbakeføringen av en art som en gang ble ansett som utryddet i vill tilstand en skjør og sjelden seier,» skriver Vitale i en e-post. «I praksis handler rewilding like mye om vitenskap, logistikk og tillit – tillit til at dyr som er oppvokst i fangenskap kan tilpasse seg naturen igjen, at økosystemene kan hente seg inn, og at det som har gått tapt faktisk kan få en ny sjanse.»

Vitale fortalte National Geographic om Wiskys dramatiske rømningsforsøk, og om arbeidet med «Return of the Wild Horses» og andre prosjekter som handler om å sikre truede arter og deres leveområder.

Intervjuet er forkortet og redigert for tydelighet.

National Geographic: Hvordan ble du involvert i prosjektet?

Ami Vitale: For noen år siden tok Praha dyrehage kontakt og inviterte meg med. Jeg har alltid vært interessert i historier som ikke bare fokuserer på planetens utfordringer når det gjelder miljø, dyreliv og utryddelse. Når jeg leser om dette, sitter jeg igjen med overveldende statistikker, som at «vi har mistet 73 prosent av verdens dyreliv de siste 50 årene». Det kom i fjor –  og det er skremmende. Slike tall blir hengende ved meg, og i arbeidet mitt har jeg alltid forsøkt å finne ut: «Hva kan vi egentlig gjøre med dette?

Det har ført meg til noen av de mest inspirerende menneskene jeg har møtt – folk som jobber dag og natt for å snu utviklingen. Przewalski-hesten har lenge vært en slags urfortelling innen naturforvaltning: en art som nesten ble utryddet av mennesker, men som vi klarte å redde. En av veterinærene jeg jobbet med i arbeidet for å redde de nordlige hvite neshornene, jobber også med Przewalski-hesten. Jeg har derfor ønsket å følge dette lenge. Jeg fikk ikke være med det første året, men i år gikk det. Planen var å transportere åtte hester, men da Wisky tok ut bakveien på lastebilen, endte det med sju. Videoen av rømmingen ligger visst ute et sted på internett.

Vitale forteller at hun forsto at noe var galt da kolonnen plutselig stanset.

– Politiet hadde stoppet all trafikk. Hele teamet løp ut av bilene. Jeg husker at jeg grep tak i noen fra markedsavdelingen og sa at vi måtte stå tett sammen med armene hevet. Hvis hesten løp mot oss, måtte vi ikke røre oss – bare bevege armene opp og ned. Jeg var redd for at Wisky skulle hoppe over i motsatt kjørefelt, forteller hun. Det som gjorde mest inntrykk, var hvordan alle umiddelbart bidro – uavhengig av rolle. Samtidig var situasjonen dramatisk. Vitale legger til at hvert eneste oppdrag hun har vært på, har inneholdt et eller annet uventet.

På spørsmål om teamet i praksis dannet et slags «menneskelig gjerde», svarer hun:

– Ja. Vi løp mot ham, men ikke rett fram. Man nærmer seg fra siden, slik at dyret ikke føler seg presset. Hvis du går rett på, vil det instinktivt løpe unna. Vi kom derfor inn fra flere vinkler, men aldri direkte mot ham.

Deretter gikk alt relativt raskt. Teamet klarte å omringe hesten og gi ham beroligende midler. Siden transportkassen han hadde brutt seg ut av ikke kunne brukes igjen, måtte han legges i en ny. Veterinærene satt på veikanten ved siden av den bedøvede hesten, mens resten av teamet måtte fortsette for å rekke tidsfristene og få de andre hestene om bord på militærflyet. Wisky kom heldigvis fra hendelsen uten skader.

– Jeg besøkte ham da jeg kom tilbake. Han hadde det helt fint og trives fortsatt i Praha dyrehage, sier Vitale. Ifølge henne er det ingen planer om å gjøre et nytt forsøk på å sende Wisky til Kasakhstan.

Etter at Wisky ble igjen i Praha, fløy resten av teamet videre med militært transportfly og de sju andre hestene.

– Det var iskaldt om bord. Vi satt i vinterklær på enkle seter, og støyen var konstant og flyturen gikk sakte. Vi stoppet både i Istanbul og i Aserbajdsjan for å fylle drivstoff. Veterinærene jobbet hele tiden – overvåket hestene, fôret dem og passet på at alt gikk bra.

Da de nådde Kasakhstan, ventet en lang kjøretur. For Vitale var møtet med steppene en opplevelse i seg selv.

– Jeg hadde aldri sett noe lignende. Ingen trær. Først virker det livløst, men om morgenen våkner du til et kor av fugler. Det er liv over alt – til og med insektene. Jeg satt der i minst en time ved soloppgang. Plutselig kom en liten saiga-kalv løpende forbi, rett foran hestene, helt uten å oppdage meg.

Hun forteller at dette skjedde den aller første morgenen.

– Jeg lå på magen i den store innhegningen i rundt en time, og da solen stod opp, strålte lyset gjennom hestenes maner. Så kom denne lille saigaen løpende forbi. Det traff meg at disse to artene kanskje ikke har delt dette landskapet på flere hundre år. Nå får steppen mulighet til å hente seg inn igjen. Jeg begynte å lure på hvilke andre arter som kan komme tilbake når hestene gjør det.

Opplevelsen gjorde sterkt inntrykk på henne.

– Disse dyrene vekker nysgjerrighet og undring. De får meg til å stille spørsmål – og det er det dette arbeidet gjør med meg. Jeg håper det også gjør det med andre.

Vitale sier at uforutsette hendelser er en del av hverdagen på feltarbeid.

– Når du bedøver et dyr, virker ikke alltid dosen med én gang. Er det vann i nærheten, kan dyret løpe rett ut i en elv før det faller sammen, og da må du reagere umiddelbart for å få det opp på tørt land, forteller hun.

Hun beskriver flere krevende oppdrag. Ett av dem handlet om å redde ni Rothschild-giraffer fra en oversvømt halvøy i Uganda. Etter kraftig regn ble området omgjort til en øy, og en kalv satt fast i sumpen etter å ha blitt bitt av en giftslange.

– Vi fraktet dem over vann på det vi kalte en «gir-RAFT». National Geographic laget en reportasje om det. Jeg har også vært på et fly med 24 løver som skulle tilbakeføres til Mosambik etter borgerkrigen. Midt i flyvningen våknet flere av dem, og det var bare jeg, piloten og veterinæren der. Du sitter og dytter borti veterinæren og ber om mer sedasjon, sier hun.

Et annet oppdrag tok 48 timer og mange flystrekninger: å frakte en svart neshornhann ved navn Eric fra San Diego til Tanzania.

– Dette er ville dyr. Det er ekstremt krevende arbeid, og ting går galt. Men jeg har aldri sett et dyr hoppe ut av et kjøretøy før – eller sparke seg ut slik Wisky gjorde, sier Vitale.

På spørsmål om hvorfor man legger ned så mye tid, penger og arbeidskraft i slike prosjekter, svarer hun:

– Hver art som forsvinner påvirker oss mennesker. Kanskje ikke deg i dag, men på sikt – for barna dine, for økosystemene vi er avhengige av. Jeg har selv sett landskap som mister arter og så gradvis bryter sammen. Men jeg har også sett hvor fort naturen kan ta seg inn når vi gir den litt rom. Det er utrolig.

For Vitale handler arbeidet om håp og ansvar.

– Å være ute i felt og se at naturen faktisk kan leges, at dyrene kan komme tilbake … det er dypt rørende. Det viser at framtiden ikke er skrevet. Vi kan velge å være forvaltere, å reparere, beskytte og knytte sammen ødelagte landskap. Det krever samarbeid på tvers av grenser, kulturer og politiske systemer. Det er den store lærdommen: Hvis mennesker klarer å samarbeide, kan utrolig mye skje.

Hun har tidligere sagt at enkeltmennesker kan påvirke langt mer enn de tror.

– Man trenger ikke være i Kasakhstan eller Kenya. Du kan bo midt i New York og fortsatt være omgitt av natur. Mye starter med å legge merke til det som faktisk finnes rundt deg. Jeg sitter nå på verandaen i Montana, og her flyr det bier og sommerfugler mellom blomstene. Det gir mening når man innser at man er en del av dette.

Vitale beskriver reintroduksjonen av Przewalski-hesten som nesten et lite mirakel.

– At en art som var utdødd i vill tilstand, nå igjen lever der den hørte hjemme, er bemerkelsesverdig. Landskapet vil begynne å hente seg inn når disse nøkkelartene kommer tilbake. Det er spennende å tenke på hvilke andre arter som følger etter.

Hun mener det finnes en oppgave for alle.

– Forskere sier vi lever midt i den sjette masseutryddelsen. Men tenk om vi alle bidro litt mer – i nærmiljøet, i en lokal naturgruppe, eller bare ved å bli mer bevisst på valg som skader dyrelivet. Små handlinger kan bety mye.

(Fortalt til Carol Huang, 5. desember 2025)https://kommunikasjon.ntb.no/pr/article/17847120/18744239