Menns helse rammes hardere av sosiale forskjeller

I Norge i 2024 var forventet levealder for kvinner 84,8 år og 81,6 år for menn. Det er en forskjell på 3,2 år. Men forskjellen i levealder mellom menn i øverste og menn i nederste inntektsgruppe er hele 13,8 år. Hos kvinner er denne forskjellen 8,4 år. Utdanning gir også større forskjeller hos menn enn hos kvinner. Dette har fått forbausende lite oppmerksomhet.1

Sosiale helseforskjeller tolkes gjerne som ikke-utnyttet helsepotensial, altså forhold som kan påvirkes. Gjelder dette også menns reduserte helse, deres ekstra sykdomsbyrde? Er menns sosiale levekår mer belastende enn kvinners?

Det er lite forskning på sammenhengen mellom kjønn, sosial ulikhet og helse

Den sterke sammenhengen mellom kjønn og levekår har i liten grad blitt løftet frem i offentligheten. Enda mer påfallende er det at også forskningen i stor grad har oversett dette. Det finnes omfattende litteratur om sosial ulikhet i helse, men studier som undersøker samspillet mellom kjønn og sosial ulikhet er nesten fraværende. 

Det nærmeste man kommer, er når resultater presenteres separat for menn og kvinner. Dødsrater fordelt på utdanning og kjønn er rutinemessig tilgjengelig i diverse årsrapporter, men uten at betydningen av funnene diskuteres. 

Også under covid-19-pandemien så vi høyere dødelighet blant menn og høyere dødelighet blant grupper med lav utdannelse og inntekt. En tydeligere kjønnsforståelse kunne ha gitt bedre innsikt.

Slik påvirker sosiale forhold helsen til unge og eldre menn

Sykdomsbyrden gir en oversikt over det som bidrar til tidlig død og redusert helse i befolkningen, og fordelt på kjønn gir den noen svar. Tapte leveår, altså hvor mange år en person mister hvis hun eller han dør før gjennomsnittlig levealder, viser store kjønnsforskjeller. 

I aldersgruppen 15–49 år har menn dobbelt så mange tapte leveår som kvinner, hovedsakelig på grunn av selvmord, rusrelaterte dødsfall og ulykker. I alderen 50–75 år skyldes den høyere byrden blant menn kroniske sykdommer som hjerte- og karsykdommer, kreft og kroniske lungesykdommer. 

Dette er ulykker og sykdommer som i stor grad kan forebygges. Menn i lavere sosiale posisjoner er overrepresentert blant dem som rammes.

Det er ikke bare biologiske forskjeller som gjør at menn lever kortere enn kvinner

Menn lever kortere enn kvinner i nesten alle samfunn, og dette har ofte blitt forklart med biologiske forskjeller, nærmest som akademiske vandrehistorier 2. 

En vanlig forklaring er ulikhet i kjønnskromosomer: kvinner har to X-kromosomer som gir genetisk beskyttelse, mens menn har én X og én Y. 

Hormonelle forskjeller trekkes også frem – østrogen antas å beskytte mot hjerte- og karsykdommer før overgangsalderen, mens testosteron kobles til risikofylt atferd og ugunstig metabolisme. 

I tillegg har kvinner sterkere medfødt immunforsvar, noe som kan gi lavere dødelighet ved infeksjoner. Evolusjonsbiologiske teorier antyder at kvinnens rolle i reproduksjon kan ha bidratt til at hun er mer biologisk robust.

Menns helseutfordringer får ikke tilstrekkelig anerkjennelse 

Det er likevel problematisk å la biologiske forklaringer dominere. Når overdødelighet blant menn i stor grad skyldes selvmord, rus, vold, trafikkulykker og livsstilsrelaterte sykdommer, peker det mot sosiale og strukturelle årsaker. Likevel tolkes menns lavere levealder ofte som et biologisk faktum, heller enn som et samfunnsproblem. En slik naturgitt og deterministisk tilnærming fører til at menns helseutfordringer ikke får tilstrekkelig anerkjennelse. 

Det vil alltid være variasjon i risikovillighet i befolkningen, også blant kvinner. Det vesentlige er ikke om menn fra naturens side er mer risikovillige, men om samfunnet evner å redusere alvorlig helsefarlig risiko gjennom forebyggende tiltak. 

I samfunn som har hatt lite fokus på det ser vi at overdødeligheten hos menn er stor. Et tragisk eksempel på det er Russland hvor forskjellen i levealder mellom kjønnene i 2022 var 10 år.

Forskning bør vurdere både biologisk og sosialt kjønn

I forskning som sammenligner ulike grupper i befolkningen behandles kjønn ofte som en konstant egenskap som ikke kan endres, på linje med alder eller genetisk disposisjon. Dette skillet har vært viktig for å tydeliggjøre forskjellen mellom faktorer som kan og ikke kan påvirkes 3. Men det innebærer en risiko for at man overser hvordan helsemessige kjønnsforskjeller ofte springer ut av samfunnsmessige forhold. 

Høyere dødelighet blant menn kan blant annet knyttes til yrkeseksponering, rusbruk, svakere sosial støtte og lavere tilbøyelighet til å søke hjelp. Dette er forhold som i stor grad formes av kjønnsnormer og strukturelle ulikheter. 

Når kjønn reduseres til en uforanderlig bakgrunnsvariabel, mister man lett av syne alt som faktisk kan påvirkes. Et mer fruktbart perspektiv krever at vi forstår kjønn både som biologisk kategori og som sosial relasjon.

Dårlige sosiale levekår gir ekstra høy risiko og dårligere beskyttelse for menn

De mest sannsynlige forklaringene på at menn rammes hardere av sosiale helseforskjeller i tapte leveår er antakelig at dårlige sosiale levekår gir høyere risiko og færre beskyttelsesfaktorer⁴. 

Menn i lavere sosioøkonomiske grupper er overrepresentert i fysiske og risikoutsatte yrker, med økt eksponering for ulykker, støy, forurensning og belastende arbeidstider. Dette kan også gjelde for kvinner, men vi ser at det ikke får like store konsekvenser for alvorlig sykdom og død som hos menn. Her trengs det mer forskning. De har høyere forekomst av helseskadelig atferd som røyking, alkoholbruk og usunt kosthold. 

Mange har svakere sosiale nettverk og søker sjeldnere hjelp ved psykiske eller fysiske plager – ofte forsterket av normer om selvstendighet og kontroll. 

I møte med økonomisk sårbarhet og lavere tilgang til helsetjenester skapes en dobbel belastning. Blant pasienter med schizofreni er dødeligheten stor, men større hos menn. Det samme ser vi hos de som dør av narkotikabruk.

Forebyggende tiltak gjør at menn lever lengre

Fordi menn er overrepresentert i gruppene med høyest dødelig sykdomsbyrde, vil de også ha mest å vinne på brede folkehelsetiltak. Analyser av fremtidig sykdomsbyrde og levealder viser at kjønnsforskjellene blir mindre når kjente risikofaktorer – som røyking og høyt alkoholkonsum – reduseres i hele befolkningen. 

Og fordi slike risikofaktorer i stor grad følger sosiale skillelinjer, vil universelle folkehelsetiltak kunne treffe bredere, redusere sosiale helseforskjeller og utjevne kjønnsforskjeller. 

Det gir en dobbel gevinst for folkehelsen – og et mer rettferdig samfunn.

Litteratur

1) Kultur- og likestillingsdepartementet. NOU 2024: 8. Likestillingens neste steg — Mannsutvalgets rapport. (Lest 12.11.2025)

2) Valeria Maiolo, Nico Keilman, Finn Gjertsen,Sex-differences in life expectancy at birth: A descriptive analysis of the contributions of age and causes of death to the gap in Norway, 1881–2011,Social Sciences & Humanities Open,Volume 8, Issue 1,2023,100450,ISSN 2590-2911

3) Greiner, D. James & Rubin, Donald B. (2011). Causal Effects of Perceived Immutable Characteristics. The Review of Economics and Statistics, 93(3), 775-785

4) FHI. Sykdomsbyrden i fremtiden. (Lest 12.11.2025)