Kvinnelige krigsseilere: «Malta-Margit» nektet å mønstre av

Tekst: Simon Gramvik, frilanser Kildens nyhetsmagasin

– Kvinnelige krigsseilere har lenge vært en faktaboks i norsk sjøfartshistorie, sier historiker Thea Eriksen ved Norsk senter for krigsseilerhistorie. 

I en ny artikkel undersøker hun kvinnene som mønstret på norske skip under andre verdenskrig. Behovet for mannskap var stort. Men likevel ble mange kvinner sendt i land.

– Det jeg har hengt meg opp i, er hvorfor disse kvinnene ble bedt om å mønstre av.

På sporet av krigsseilerne

Studien bygger på nye tall fra Krigsseilerregisteret, som omfatter sjøfolk som seilte på norske skip under krigen. Det inneholder navn på over 60.000 krigsseilere. Tidligere har man anslått at bare 233 av krigsseilerne var kvinner.

– Det viser seg å være mye høyere – 350 kvinner, sier Eriksen og legger til: 

– Det er nok det nærmeste vi kommer et endelig tall.

Kvinnene arbeidet i hovedsak i forpleiningen, som salongpiker og messepiker. Noen jobbet også som telegrafister og sekretærer.

Det mest overraskende funnet var likevel bakgrunnen deres. 

– Jeg ble overrasket over hvor mange utenlandske kvinner som seilte på norske skip, forteller hun.

Overtro mot kvinner ombord

At en del kvinner ble frarådet å seile er kjent fra før. Et mye brukt eksempel er Margit Johansen Godø, kjent som «Malta-Margit». Skipet hun seilte på, skulle gå i de svært farefulle «selvmordskonvoiene» til Malta. Kapteinen ombord ønsket derfor at hun skulle gå i land før turen, forteller Eriksen.

– Hun nektet, og fikk til slutt bli med.

Den måten heltefortellingen ble fortalt på, fikk Eriksen til å stusse. 

– Det som er interessant, er at ingen tidligere forskere har spurt hvorfor Godø ble bedt om å mønstre av. 

Eriksen peker på flere forklaringer. Mye handlet om synet på kvinners plass i krig. Den største gruppen sivile nordmenn som mistet livet i krigsårene var krigsseilere. Av sjøfolk som arbeidet på norske skip i uteflåten under andre verdenskrig mistet 3700 livet.

– Så ja, hvis tanken var at man skulle beskytte kvinner, kan man forstå at de ble bedt om å holde seg unna.

Samtidig skilte sjøfarten seg fra andre krigsarenaer, ifølge historikeren. Mens kvinner ved fronten ofte tjenestegjorde som sykepleiere, en sosialt akseptert jobb for kvinner. Til sjøs var situasjonen annerledes. 

– Det fantes enkelte stillinger om bord som kvinner kunne ha, gjerne jobber de også gjorde på land. Men fordi det var så få kvinner som seilte, opplevde mange menn fortsatt kvinnelige sjøfolk som noe uvant.

I tillegg spilte sjømannskulturen en viktig rolle.

– Det fantes en utbredt overtro om at kvinner kunne bringe ulykke om bord, forteller Eriksen:

– Jeg har med et eksempel i artikkelen om en kvinne som ble sendt i land fordi mannskapet mente hun brakte uflaks.

Skulle helst ikke bruke våpen

Også hensynet til kvinnene selv ble brukt som argument.

– Mange mente kanskje oppriktig at kvinner ikke tålte belastningen. Kapteinene hadde full myndighet om bord, og flere av dem så det som sin plikt å beskytte kvinnene. 

Det var en uskrevet regel om at kvinner ikke fikk håndtere våpen ombord, men det finnes unntak.

– «Malta-Margit» forteller i et intervju at hun i en veldig prekær situasjon tok ansvar for et av våpnene ombord, forteller Eriksen:

– Vi vet riktignok ikke om Margit endte opp med å måtte bruke våpenet, presiserer hun.

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.