Stig Brenner slipper Slipp meg ut

Året er 2004. Stig Brenner sitter i senga på gutterommet i kjelleren til moren og faren på Hamar. På veggene henger det plakater av hans idoler – Queen, Eminem og Aaliyah. The Fast & The Furious og The X-files går varmt på VHS-spilleren. I hjørnet står stereoanlegget og pumper ut ‘N Sync, Craig David og Britney Spears på repeat. Stig går i 7. klasse og har nettopp opplevd sitt første heartbreak. Det er her det starter – en kjærlighet til musikk man kan gråte til, danse til  og ikke mist - som har gitt ham en popstjernekarriere.

"Slipp meg ut" er ikke bare et album. Det er et pusterom. Et oppgjør. En frigjøring.

Etter år med forventninger,press og be hovet for å alltid skille seg ut, har Stig gått tilbake til start – til barnerommet, til følelsen av å høre musikk for første gang, til det som gjorde det gøy. Dette er lyden av å slippe seg løs fra alt som har vært, og finne tilbake til det som alltid har vært der: kjærligheten til musikken.

Her er det nikk til tidlig 2000-tall, til Supertramp og Queen fra pappas platesamling, til 80-tallshits fra mamma, til Britney og ungdomsskolefølelser. Det er humor, nostalgi og selvironi. Det er ET, Ment2Be, og Danse for en dollar. Det er Stig som sier: "Jeg er tilbake", men denne gangen som bare Stig.

Albumet er lekent, ærlig og rett frem – en motreaksjon til alt som er for pretensiøst. Det handler om å tørre å ha det gøy igjen.

“Slipp meg ut” er tilgjengelig på alle plattformer 10. oktober.