Bit for bit gir vi fra oss styringen over natur og folkestyre

– Ved å si ja til 2018-direktivet gir vi i praksis fra oss styringsretten over naturen vår. Neste skritt blir enda verre, sier John Fiskvik i Motvind Norge.

Stortinget skal ta stilling til Prop. 137 S (2024–2025), der regjeringen ber om samtykke til å innlemme RED II i EØS-avtalen. Regjeringen og Høyre hevder det ikke har betydning for kommunenes vetorett.

Men det er nettopp her faren ligger, advarer Motvind Norge:

– Ved å godta dette direktivet, forplikter Norge seg til et system der vi må følge etter når EU utvikler nye og mer inngripende regler. Neste steg er RED III – og det er langt verre, sier John Fiskvik.

RED II er allerede erstattet i EU av RED III, som pålegger medlemsland å fremskynde og forenkle all saksbehandling for fornybar energi. Når Norge først har sagt ja til RED II, er det politisk og juridisk krevende å si nei til RED III.

Danmark adlyder – og blir likevel saksøkt

Danmark er eneste EU-land som har forsøkt å følge opp RED III. Likevel har EU-kommisjonen sendt formelt varsel om søksmål, fordi Danmark ifølge Kommisjonen:

• ikke har gjort det lett nok å bygge ut kraft,

• ikke har pekt ut hurtigområder for vindkraft,

• og ikke har fjernet byråkratiske hindringer raskt nok.

– EU forventer ikke bare tilslutning, men lydighet. Norge står overfor samme krav dersom vi først takker ja, sier Fiskvik.

Vetoretten står for fall

I dag har norske kommuner i praksis vetorett mot vindkraftutbygging – et prinsipp forankret i plan- og bygningsloven og i hele det norske folkestyret. Men fornybardirektivet legger opp til at:

• fornybarprosjekter får forrang i planprosesser (presumpsjon for samfunnsnytte),

• kommuner som sier ja til konsekvensutredning, i praksis kan miste retten til å si nei senere,

• utbyggernes rettigheter styrkes, og lokaldemokratiet svekkes.

Senterpartiets Marit Arnstad sier det slik i et intervju med Klassekampen:

– Det er underleg å presse dette gjennom i Norge uten å ta hensyn til hva slags framtidige forpliktelser som kan følge, og hvordan konflikten mellom Danmark og Kommisjonen blir løst.

– De som ønsker å innføre direktivet, må vise hva konsekvensene blir. Jeg mener de ikke har gjort det.

Ikke bare klima

Makt og råderett er viktige stikkord. Som Nei til EU har formulert det: "bit for bit avgir vi styring til Brussel, uten offentlig debatt, uten konsekvensutredning og uten ærlige avveiinger."

– Direktivet flytter makt fra kommunestyresaler til EU-kontorer og utbyggerselskaper. Det er en glidende overgang der vi mister retten til å bestemme over vår egen natur, sier Fiskvik.

Fredag 13. juni: En skjebnedato

Avstemningen i Stortinget dreier seg i praksis ikke bare om 2018-direktivet. Avstemmingen tar stilling til:

• hvorvidt Norge skal forplikte seg til EUs energiregime,

• hvorvidt vi skal godta at RED III og fremtidige utvidelser kommer automatisk,

• og hvorvidt lokaldemokrati og naturhensyn skal vike for kraftkapital og EU-prioriteringer.

– Når man først har sagt ja til å bygge første trinn i en trapp, blir det vanskelig å si nei til resten. Særlig når trappen bygges i Brussel, ikke i Norge, sier Fiskvik.

Motvind Norges krav

Motvind Norge mener vedtaket 13. juni vil være et alvorlig feilgrep – miljøpolitisk, demokratisk og rettslig. Derfor krever vi:

• At Stortinget stemmer nei til RED II og EØS-innlemmelsen.

• At kommuner ikke lar seg presse til å åpne for konsekvensutredninger.

• At lokaldemokratiet og naturen får forrang – ikke industriens krav om tempo og fortjeneste.

– Dette handler om hvem som skal bestemme i Norge. Folkestyre eller markedskrefter. Lokal kunnskap eller EU-diktat. På fredag 13. juni står det på spill, sier John Fiskvik.

Det er på tide å trekke i nødbremsen.