Når kritikk av vindkraft stemples som desinformasjon

Det skjer noe urovekkende i energidebatten.

Når motstanden mot vindkraft vokser, møtes den i stadig mindre grad med åpen diskusjon, bedre dokumentasjon og respekt for lokaldemokratiske innvendinger. I stedet forsøkes kritikerne definert som et informasjonsproblem.

Det siste eksempelet er rapporten fra WindEurope, den europeiske vindkraftbransjens egen interesseorganisasjon. Her fremstilles motstand mot vindkraft i stor grad som drevet av misinformasjon og desinformasjon. Motvind Norge trekkes frem som en sentral aktør.

Dette bør vekke langt større prinsipiell debatt enn det så langt har gjort.

For WindEurope er ikke et nøytralt forskningsmiljø. De omtaler seg selv som «The voice of the wind energy industry». De representerer en næring med sterke økonomiske interesser i mer og raskere utbygging av vindkraft. Det er fullt legitimt. Men da må også rapporten leses som det den er: et partsinnlegg.

Problemet oppstår når slike rapporter presenteres som objektive sannhetsvitner.

Det mest prinsipielle spørsmålet gjelder definisjonene som brukes. Rapporten omfatter ikke bare påstander som kan dokumenteres som feil, men også innhold som vurderes som misvisende, manipulerende eller som forsterker bestemte narrativer. Da flyttes analysen fra å avdekke faktafeil til å tolke holdninger, vinklinger og meningsinnhold.

For i et demokrati må det være lov å mene at vindkraft gir for store naturinngrep. Det må være lov å stille spørsmål ved nettkostnader, subsidier, kraftprioritering og lokal legitimitet. Det må være lov å være skeptisk til å industrialisere fjell, myr og kystområder.

Dersom slike synspunkter behandles som et desinformasjonsproblem, er vi på vei inn i et farlig spor.

Motstand mot vindkraft springer i stor grad ut av reelle interessekonflikter. Mange lokalsamfunn opplever at natur verdsettes lavere enn utbyggingspress. Mange reagerer på at kostnader skyves over på fellesskapet gjennom nettutbygging og ulike støtteordninger. Andre er bekymret for konsekvenser for fugl, dyreliv, landskap, støy og bokvalitet.

Dette er ikke et tegn på at folk er manipulert, men et tegn på at folk følger med.

I stedet for å møte argumentene direkte, velger enkelte sterke aktører å mistenkeliggjøre dem som fremmer dem. Det har vi sett før. Bellona gikk allerede i 2013 offensivt ut for høyere tempo i vindkraftutbyggingen. Senere har både Bellona og andre miljøer brukt tid på å plassere kritikere i kategorier som mytespredere og feilinformerte.

Nå gjentas mønsteret på europeisk nivå.

Det er også verdt å merke seg forskjellen mellom land. Mens flere norske medier videreformidlet WindEurope-rapporten relativt ukritisk, reagerte svenske Expressen langt skarpere. På lederplass kalte avisen rapporten «en tunn soppa» og advarte mot at makthavere forsøker å slå fast sannheten og mistenkeliggjøre dem som protesterer.

Det perspektivet fortjener større plass også i Norge.

For dette handler ikke først og fremst om Motvind Norge, men om noe større.

Hvis bare tilhengere av en politikk skal definere hva som er legitim kritikk av samme politikk, svekkes den åpne debatten. Hvis folkelig motstand alltid forklares som påvirkning, propaganda eller uvitenhet, slipper makthaverne å forholde seg til sakens kjerne. 

Det er en dårlig utvikling.

Vi trenger mer saklig uenighet i energidebatten, ikke mindre. Vi trenger flere stemmer, ikke færre. Vi trenger større åpenhet om kostnader, naturkonsekvenser og prioriteringer. Og vi trenger mindre trang til å stemple meningsmotstandere.

Uenighet om vindkraft er ikke desinformasjon. Det er demokrati.

ps. For dem som ønsker å forstå hele bakteppet, har Motvind Norge også publisert en lengre gjennomgang av WindEurope-saken på våre nettsider. Der dokumenteres rapportens premisser, metode, nettverkene rundt publiseringen, Bellona-sporet og hvordan kritiske spørsmål i økende grad forsøkes gjort til et informasjonsproblem. Gjennomgangen viser hvorfor denne saken dreier seg om langt mer enn én rapport.

https://www.motvind.org/post/takk-for-anerkjennelsen-windeurope