Hvorfor hopper vi over ombruk?

Kunne du tenke deg å bruke om igjen en vasket emballasje for kokt skinke? Eller en teipet cornflakeseske? En brukt maisboks, kanskje?
Ikke det? Det forstår jeg godt. Det er ikke de tingene vi vil bruke om igjen.

Men hva med et stuebord? En bokhylle, en kopp, et bilde eller et par brukte ski?
Ja, sier du, det er jo helt naturlig.

Og da må jeg spørre: Hvorfor er det så naturlig for oss å bruke ting om igjen – men ikke for myndighetene å kreve det?

For svaret du gir, det samme som jeg selv ville gitt, er like opplagt som det er viktig:
Fordi ombruk er bra for miljøet.
Fordi det er billigere enn å kjøpe nytt.
Fordi det kan være unikt – med sjel, historie og verdi.

Likevel, i norsk regelverk finnes det ikke ett eneste krav til ombruk. Ikke ett eneste måltall.

Vi har mål for sortering av matavfall, plast, papir, glass og metall. Vi har detaljerte krav til innsamling og gjenvinning. Men dette gjelder i hovedsak materialer som ikke egner seg for gjenbruk i sin opprinnelige form.

Når noen leverer en fullt brukbar lenestol til miljøparken, finnes det ingen plikt til å sortere den ut. Den havner i containeren for restavfall. Da er det bare én endestasjon; forbrenningsovnen.

Og dette skjer samtidig som vi snakker varmt om sirkulær økonomi. Hvorfor har vi laget et system som belønner materialgjenvinning, men ignorerer ombruk?

Jeg jobber i BIR Nyverdi. Hver dag forsøker vi å redde ting. Vi henter ut brukbare møbler, sportsutstyr, servise og barneleker som ellers ville blitt destruert. Vi redder det vi klarer, og gir eller selger tingene videre fra miljøparkene våre. Kundene elsker det, og vi ser at folk vil ha brukt – hvis vi bare gjør det tilgjengelig.

Men vi svømmer mot strømmen. Derfor spør jeg:
Hvorfor har vi ikke nasjonale mål for utsortering og ombruk av brukbare ting?

Vi trenger regler som gjør det lettere å redde ressurser, ikke vanskeligere. Vi trenger måltall som setter ombruk først – slik avfallshierarkiet sier at vi skal. Vi trenger politiske beslutninger som støtter opp under det vi allerede vet er rett.

For vi kan ikke fortsette å snakke om sirkulær økonomi, og samtidig la fullt brukbare gjenstander gå opp i røyk.