Kronikk: Kjønnsforskning er et fagfelt under press

Forfattere: Astri Dankertsen, professor og Ann-Torill Tørrisplass, førsteamanuensis, ved Nord universitetet.

Som redaktører for Tidsskrift for kjønnsforskning ønsker vi å trekke fram kjønnsforskningens unike evne til å stille kritiske spørsmål til det vi tar for gitt. Kjønn er en av de mest fundamentale biologiske, sosiale og kulturelle kategoriene vi har, og kjønnsforskningen er derfor iboende tverrvitenskapelig og grenseoverskridende. 

Kjønn er ingen statisk størrelse

Kjønn blir ofte fremstilt som noe statisk i samfunnsdebatten. Imidlertid viser forskningen at det er stor variasjon både innad i ulike samfunn, og mellom ulike samfunn i fortid og nåtid. Forestillinger vi tar for gitt om kjønn i dag, som at rosa er jentefarge og blå er guttefarge, eller at kvinner går i skjørt og menn i bukser, er sosiale konstruksjoner. Dette kan se helt annerledes ut om vi går til andre samfunn, eller stiller tiden tilbake til en annen tidsepoke i vårt eget samfunn. 

Kjønnsforskningen viser at kjønnede symboler og praksiser vi tar for gitt, ikke er statiske og entydige. De må forstås i lys av den historiske, materielle, økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle sammenhengen de opptrer i. 

Heller ikke innad i vårt eget samfunn er kjønn noe entydig, men snarere tvert imot noe som opptrer med stor variasjon. Det vi definerer som feminint eller maskulint, kan variere fra person til person. Også hvordan vi som individer gjør kjønn, kan variere fra person til person. Kjønnsforskningen viser derfor at det vi tar som sant og rett, ikke nødvendigvis trenger å være det. 

Absurd å være imot forskning på kjønn

Det paradoksale her er at kjønnsforskningen ofte anklages for å være altfor normativ, men det samme kan man også si om dens kritikere. Sier man at kjønn er, og skal være, noe statisk og entydig, utelukker man det mangfoldet av kjønn som eksisterer, og alltid har eksistert. 

Å si at forskere skal ta utgangspunkt i hva noen få mener at kjønn skal være, snarere enn å studere hvordan kjønn rent empirisk kommer til uttrykk, er tvert imot direkte uvitenskapelig. Noen forskere og andre forsvarere av vitenskap og kunnskap ønsker samtidig å begrense eller hindre forskere i å forske på en spesifikk kategori, nemlig kjønn. Det blir absurd da kjønn er en av de mest fundamentale biologiske og sosiale kategoriene vi har. Det blir som å si at man ikke skal forske på tyngdekraften. 

Unge velger «tryggere» fag

Nedleggingen av kjønnsforskningsprogrammet i Forskningsrådet førte til en ide om at kjønnsperspektiver skulle «mainstreames» i all forskning. Imidlertid ser vi at mainstreaming ofte blir redusert til å telle antall menn eller kvinner, eller påpeke at man har kvinnelige forskere. Dette blir gjort uten å inkludere kjønnsperspektiver i den faktiske forskningen. 

I en verden som synes langt mer utrygg enn tidligere, både økonomisk, politisk og arbeidsmessig, velger ofte ungdommen såkalt «trygge fag» når de skal studere. Det gjør at smale og mindre «arbeidslivsrelevante» fagfelt taper i kampen om midlene, noe som gjør at man iblant mister viktige perspektiver for å kunne forstå og analysere verden og samfunnet. 

Kjønnsforskningen som felt består av både brede og smale studier, emner og tema. Selv om ikke alt er like relevant for alle, er det kritisk om denne kunnskapen forsvinner. Det samme gjelder om vi ikke lykkes i å rekruttere flinke fagpersoner i framtida til å produsere denne kunnskapen.

Mangel på arbeidslivsrelevans er en kritikk som ofte rammer utdanningstilbudet innen samfunnsvitenskap og humaniora, hvor mye av dagens kjønnsforskning og kjønnsrelaterte utdanninger plasseres innenfor. Denne kritikken mener vi er feilaktig. #Metoo viste tvert imot at kjønnsperspektiver er helt sentrale for arbeidslivet: Mangel på kjønnsperspektiver i arbeidslivet kan bidra til dårlig arbeidsmiljø, uhelse og ekskludering av kompetente personer som ellers kunne ha hatt mye å bidra med på arbeidsplassen. Vi vil derfor hevde at kjønnsperspektiver er svært arbeidslivsrelevant i dagens samfunn. 

Vi trenger mangfoldig kunnskap

Kunnskap om historien gjør selvsagt ikke at man kan forutsi fremtiden. Den involverer tross alt mennesker med all deres agens og uforutsigbarhet, men kunnskap fra historiske prosesser kan likevel gi oss innsikt til å gjenkjenne og se sammenhenger når makt brukes for å stilne kunnskap som man ikke ønsker å få. 

Vi tenker kanskje at det som nå skjer i USA, ikke vil skje i Norge. Men vi ser stadig krefter som søker å begrense abortrettigheter, regnbueflagg på skoler og undervisning om kjønn og mangfold i skolen også her hjemme.

Vitenskapelig ensretting er en farlig vei å gå, siden vi aldri vet hva slags kunnskap vi kan komme til å trenge i framtida. Det at vitenskapen rommer et mangfold av fag, vitenskapelige perspektiver og forskningsfelt, er en styrke, ikke en svakhet. Det er slik vi får en mest mulig komplett kunnskap om verden og samfunnet. 

Derfor er det i dag viktigere enn noen gang at vi ikke sover i timen, men verner om kunnskapsproduksjon, verner om universitetenes frihet, verner om rettigheter og fortsetter å jobbe for nye. 

Dette er en forkortet versjon, les hele kronikken i Kildens nyhetsmagasin.