Fortsatt få kvinnelige ledere i Øst-Europa etter 1989

Tekst: Simon Gramvik/Kilden kjønnsforskning.no

– Kommunismens fall fikk store og til dels overrakende konsekvenser for likestillingen i Øst- og Sentral-Europa, sier professor emerita i statsvitenskap ved NTNU, Sabrina P. Ramet. 

Ramet har studert regionen i flere tiår og bidratt til en ny antologi om utviklingen i de tidligere kommunistiske statene. Der analyserer hun hvordan likestillingssituasjonen har utviklet seg etter 1989. 

– Overgangen fra kommunisme var langt fra ensartet, men generelt sett var de første årene etter 1989 spesielt utfordrende for kvinner, forteller Ramet.

Klassekamp var nøkkelen til likestilling

Kommunistene i Sovjetunionen er ikke hovedtema i boken, men historiske kilder viser at kjønnsulikhet i hele det sovjetiske riket ble sett som et problem som ville forsvinne av seg selv i en fjern kommunistisk fremtid.

– De var overbevist om at kommunistisk kontroll ville løse alt, også kjønnsulikhet. Når den kommunistiske revolusjonen fjernet sosiale hierarkier og undertrykkende institusjoner, skulle likestillingen komme av seg selv, forteller Ramet. 

Denne overbevisningen gjorde at de ikke så behovet for en egen kvinnebevegelse. 

Likevel lå de på enkelte områder foran Vesten:

– Kvinner var ofte bedre representert i nasjonalforsamlingene i Øst- og Sentral-Europa enn i USA og Storbritannia, sier Ramet.

Men full likestilling var aldri på agendaen. 

– De fleste mente at 30 prosent kvinner i parlamentet var nok.

Jugoslavia var det eneste kommunistlandet som fikk en kvinnelig statsleder: Milka Planinc, som var statsminister fra 1982 til 1986.

Fremdeles få kvinnelige ledere

Etter kommunismens fall har flere tidligere østblokkland fått kvinnelige statsledere, selv om noen fortsatt aldri har hatt en kvinne ved roret.

Polen fikk sin første kvinnelige statsminister, Hanna Suchocka, i 1991, etterfulgt av Bulgaria med Reneta Indzjova i 1994. 

Tsjekkia, Montenegro og Albania har derimot aldri hatt en kvinnelig statsleder.

De kvinnene som har nådd toppen, har heller ikke nødvendigvis vært pådrivere for likestilling, påminner Ramet. 

– Selv når kvinner oppnår høye posisjoner – som president eller statsminister – betyr det ikke nødvendigvis at de fører en feministisk eller progressiv politikk.

I nasjonalforsamlingene har utviklingen også gått trått. I flere land har kvinneandelen stagnert eller sunket. 

Serbia og Nord-Makedonia har de høyeste andelene kvinner i parlamentet, med rundt 40 prosent. Nederst på listen finner vi Romania og Ungarn, med henholdsvis drøyt 18 og 12 prosent, ifølge tall som Ramet viser til.

Og når kvinner først får ministerposter, er det stort sett innenfor helse, utdanning, kultur og arbeidsliv – de klassiske «kvinnefeltene», påpeker Ramet. 

– Ministerposter innen forsvar, finans og justis forblir i stor grad forbeholdt menn.

Les hele artikkelen i Kildens nyhetsmagasin.