Viltoverganger gjør vei i vellinga for elgen

Antallet av vilt som blir påkjørt på norske veier har økt de siste tiårene. Fra 1. april 2023 til 31. mars 2024 ble det registrert nesten 15 500 ulykker med hjortevilt, ifølge Hjorteviltregistret.

Viltpassasjer, kombinert med gjerder på sidene av veien, er trolig det sikreste tiltaket for å hindre slike ulykker. Samtidig gir det dyrene trygge krysningspunkter. Det er en kostbar løsning, og kan slike passasjer ha noe å si for hvordan bestandene av hjortevilt påvirkes av nye veier?

– Vi har sett at de nye viltovergangene raskt er blir tatt i bruk av hjortevilt, og at dyrene ikke synes å vegre seg for å gå der, sier forsker Lars Rød-Eriksen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Overvåker med viltkameraer

Ved hjelp av viltkameraer overvåker NINA-forskere totalt fem viltpassasjer på riksvei 3 på strekningen mellom Løten og Elverum i Innlandet. Det dreier seg om to overganger og tre underganger som er fulgt i fire år, siden veien ble åpnet for trafikk.

Formålet med prosjektet er primært å samle kunnskap om hvordan hjortevilt bruker passasjene, og hvilken effekt tiltaket har for bestandene over tid. Forskerne ser blant annet på om trekkmønsteret endrer seg og vil også se på bestandstettheten i områdene nær veien.

Har nasjonal interesse

Dataene kan også brukes til å vurdere kostnader mot nytte, både for veieier, trafikanter og vilt. Funnene har overføringsverdi til lignende veiprosjekter andre steder i landet.  

De store dyrene, som elg og hjort, synes å foretrekke overganger framfor underganger. Rådyr bruker like gjerne undergangene, og de krysser veien oftere nær kulturmark og bebyggelse. Overgangene er bredere, gjerne mellom 30 og 50 meter. Her er det godt med vegetasjon, som gjør at de henger sammen med terrenget på begge sider.

– Vi studerer blant annet om gjengroing gjør at passasjene oppleves tryggere for dyrene. Om det er utformingen og størrelsen på passasjen, tilgangen på vegetasjon eller omgivelsene rundt som påvirker elgens valg, kan vi ikke si sikkert. Dette forsker vi videre på, forteller Rød-Eriksen.

Opprettholder trekkmønsteret

Forskernes funn tyder på at sesongtrekket mellom områdene sør og nord for riksvei 3 er opprettholdt. Elg trekker i hovedsak fra nordsiden mot sør i perioden desember til februar, og tilbake igjen i perioden april til juni. Vær og snømengder gjør at mønsteret varierer noe mellom år.

Hos rådyr fant de ikke noe klart trekkmønster, men aktivitet ved viltpassasjene var høyest om våren. Dette kan skyldes at dyrene da i større grad må lete etter mat, eller at det er et ledd i å hevde territorium på den tiden av året.

Passasjer for folk og dyr

Tanken er at viltpassasjene også skal kunne brukes av turgåere og de som transporterer for eksempel tømmer fra skogen. Forskerne har undersøkt om det er konflikt mellom tobeinte og firbeinte brukere.

– Viltet bruker stort sett passasjene om natten. Så langt har vi ikke funnet tegn på at dagens omfang av menneskelig aktivitet i de samme passasjene forstyrrer dyrene i stor grad. Samtidig kan tilvenning til faunapassasjene og gjengroing av vegetasjon langs overgangene påvirke trekkmønsteret over tid. Derfor skal vi bruke data fra elgtellinger og viltkameraene til å se på endringer over år, forteller Rød-Eriksen.  

Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, Elgregion Mjøsa-Glomma og Statens Vegvesen og går ut 2026. Rød-Eriksen håper å få midler til å fortsette videre.

– Med lengre tidsserier blir resultatene mindre påvirket av de årlige variasjonene som skyldes vær og snømengder, sier han.