Gullrush i Amazonas

I urfolksområder i det sørøstlige Ecuador foregår det nå et gullrush uten like. Ettersom urfolk tradisjonelt har motsatt seg gruvevirksomhet, har forsker Gard Frækaland Vangsnes tatt et dypdykk inn i historien og sett på dagens status for gruvedrift i regionen for å finne ut hvorfor mange nå tar opp dette kontroversielle levebrødet. 

Shuarene er en urfolksgruppe som lever i den delen av Amazonas som ligger sør i Ecuador. De er den største urfolksgruppen i regionen og er kjent for sine jaktferdigheter og historiske tradisjoner som hodejakt og hodekrymping. Hodejakten har de lagt bak seg for lengst; nå er det småskala gullgruvedrift som øker i regionen. Folk har drevet gullgraving i Ecuador siden inkatiden, men det har alltid blitt møtt med motstand blant urfolk i regionen – inntil nylig.  

Massiv økning på verdensbasis

Shuarene er ikke de eneste som har fått gullfeber. Det siste tiåret har vi sett en enorm økning i småskala gullgruvedrift verden over. Nyere forskning anslår en økning på 625 % i artisanal og småskala gullgruvedrift (ASGM) det siste tiåret – og det bare i urfolksområder i det brasilianske Amazonas.  

– Etter årevis med debatt blant shuarene om hvorvidt de skal åpne for gruvedrift, ble et demokratisk flertall enige om å tillate gruvedrift på deres territorium, forklarer Vangsnes. 

Dette var i 2017, samtidig som prisen på viktige cash crops (avlinger for salg på markedet) falt kraftig. Uten alternative levebrød og med grønt lys for småskala gullgruvedrift fant mange shuarer arbeid i denne industrien.  

Støtten til gruvedrift ble forsterket av byggingen av en ny vei som koblet denne avsidesliggende regionen til det nasjonale strømnettet, noe som gjorde det enklere å transportere anleggsmaskiner. Forholdene lå til rette for flere utvinningsaktiviteter. 

«For å seire, må man bruke motstanderens metoder» 

Vangsnes sporet denne aksepten for gullgruvedrift tilbake shuarenes reaksjon på tidligere overgrep under kolonitiden, som tvangskonvertering til kristendom og bruken av det latinske alfabetet ved misjonsskolene. Shuarenes respons har alltid vært basert på prinsippet om at man må bruke de samme metodene som motstanderen for å overleve. Gjennom historien har de tilpasset seg press utenfra ved å lære seg og omfavne andres praksiser – og dette gjelder også gruvedrift. 
 
– Shuarenes tilslutning til prinsippet om at «for å seire, må man bruke motstanderens metoder» er veldokumentert gjennom historien, sier Vangsnes. – Min forskning viste at en lignende dynamikk utspiller seg i forbindelse med småskala gruvedrift. Shuarene kan lære seg å utføre det, kontrollere det og dra nytte av det for å styrke sin egen stilling både materielt og politisk.  

Shuarenes inntreden i småskala gullgruvedrift kan virke kontraintuitivt, ettersom urfolk ofte forbindes med vern av naturen. Gruvedriften står imidlertid ikke i motsetning til shuarenes vern av sitt territorium, hevder Vangsnes.  

– Shuarene har fortsatt store landområder der det ikke foregår gruvedrift, og er involvert i bevaringsprosjekter ved siden av selvbergingsjordbruk og nylig også gullgruvedrift, forklarer han.  

Alternativer til gruvedrift atives to mining

Nest etter havene er Amazonas verdens største karbonsluk, det vil si at den absorberer mer karbondioksid fra atmosfæren enn den frigjør. Lokalsamfunnene trenger realistiske alternative livsgrunnlag dersom gruvedriften skal opphøre. Hvis internasjonale donorer og selskaper virkelig ønsker å redde regnskogen i dette området, og ikke bare ivareta sitt samfunnsansvar på papiret, må de skjerpe innsatsen, sier Vangsnes. 

Vangsnes’ forskning er et bidrag til regional etnografisk og antropologisk forskning på urfolksgruppene som lever i Amazonas. De nye dataene gir oss en bedre forståelse av sammenhengen mellom utvinningsvirksomhet og urfolk og utfordrer rådende antagelser. 

Vangsnes konkluderer: – Vi er alle avhengige av Amazonas. Mitt budskap til internasjonale donorer og alle som engasjerer seg i å bevare regnskogen i Amazonas, er at gullgruvedriften blomstrer og sannsynligvis kommer til å øke i et tempo vi ikke tidligere har sett maken til. Hvis ambisjonen er å bremse dette, må det finnes reelle alternativer til gulløkonomien, noe som vil kreve en betydelig økning i kapitalstrømmer til lokalsamfunnene. Slik urfolkslederne ser det, er det bare restene fra potten med midler som sildrer ned til lokalsamfunnene, og det meste blir brukt til å dekke lønningene til høytstående byråkrater på miljøvern- og utviklingsområdet.