Kvinnelige musikere rir den norske countrybølgen

Skrevet av: Eivind August Westad Stuen/Kilden kjønnsforskning.no

Countrymusikk har over årene blitt svært populært blant deler av den norske befolkningen. Enten det er snakk om lokale countryfestivaler eller hippe klubbscener i byene, har sjangeren fått fotfeste i brede sosiale lag. Allikevel har det blitt forsket lite på country i Norge.

Det endres nå. Stian Vestby ved Høgskolen i Innlandet leder et forskningsprosjekt som ser nærmer på kvinners rolle i countrymusikken. Han forteller at det vil komme flere artikler. Enn så lenge har han skrevet en historisk oversikt over countryens historie i Norge, sammen med Kristin Solli ved Oslo Met.

‒ Vi to er litt unike i norsk sammenheng, da vi begge har skrevet doktorgrad om countrymusikk, forteller Vestby.

‒ Samarbeidet med Kristin passet dermed godt inn i dette prosjektet, nærmest som en grunnlagstekst for videre arbeid. Den gir et historisk overblikk og analyserer noen sentrale strømninger og brytninger i feltet. Kjønnsperspektivet er en viktig del av dette.

Cowboyromantisering

Countryens inntog i Norge startet med sjangeren «cowboy». Artister kledde seg ut som cowboyer og skrev tekster som romantiserte livet på prærien, med Arne Bendiksen som en sentral skikkelse. Vestby trekker frem at cowboyen er en stereotypi med rot i virkeligheten, og samtidig en grad av iscenesettelse.

‒ Historisk har cowboyen, som er en veldig maskulin fyr, vært et sentralt symbol for sjangeren, sier Solli.

‒ Det har helt klart vært et maskulint ideal, men samtidig har det alltid vært sterke damer til stede i countrymusikken.

En annen dimensjon ved romantiseringen av cowboyenes liv, er dynamikken mellom by og land. Countrytekster har tradisjonelt handlet om hverdagen i periferien og på landsbygda. Det synges for eksempel om gårdsdrift og traktorer, skog og annen natur.

Solli mener at også denne tematikken overlappes av kjønnsperspektiver:

‒ Det resonerer med forskning fra andre fagfelt. Det er gjerne gutta som blir igjen på bygda, mens damene flytter ut, tar seg utdanning, og utvider horisonten. Det er en forenkling, men vi ser også disse tendensene i det norske countryfeltet.

«Ekte» country

Kvinnene har hatt en ambivalent posisjon i sjangeren, både i USA og Norge, mener Solli. Det handler om autentisitet, altså om hvorvidt de spiller «ekte» country.

Norsk country er et forskningsfelt med mye potensiale, mener Stian Vestby. Foto: Ole Martin Ringlund

‒ Visse artister har blitt sett på som at de ikke «er country nok», eller at det feminine vanner ut musikken, sier Solli.

‒ Sånn som Heidi Hauge. Hun solgte i bøtter og spann, men var ikke spiselig for mange fans av sjangeren. Samme med Shania Twain. Det blir for pop, eller for feminint. Det er en interessant dynamikk, som både gjelder damene som flytter grensene for det estetiske, og artister hvor det feminine gjør at de ikke blir akseptert av visse lyttere.

Dette er et fenomen andre forskere har pekt på, også i populærmusikkforskning generelt. Artister som legger seg nærmere popen og det feminine blir av mange oppfattet som mindre seriøse og troverdige.

‒ De utfordrer kriteriet om at musikken skal være autentisk, sier Vestby.

‒ At det skal være genuint, ekte og rotfesta i virkeligheten. Blir det for glatt og svulstig, så er man over i noe inautentisk. Det er kanskje veldig salgbart, men har ofte ikke kred. Det har kanskje vært utfordringen til noen av de kvinnelige artistene, som har vært litt for pop i countryverden.

Les hele artikkelen på kjønnsforskning.no