Freder Tater-Millas hus

Til tross for sitt beskjedne utseende er Tater-Millas hus et viktig kulturminne med stor symbolverdi for romanifolket/taterne. Her bodde nemlig den kjente Tater-Milla de siste 30 årene av sitt liv, i huset hun og mannen Wilhelm kjøpte i 1941.

– Taternes historie er en viktig del av Norges kulturarv. Med fredningen av Tater-Millas hus bevarer vi nå huset for fremtiden som et viktig minne, og som et levende samlings- og formidlingsted for romanifolket i Norge, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Romanifolket, også kalt reisende og tatere, er en av Norges fem nasjonale minoriteter og Tater-Millas hus går nå inn som en del av fortellingen om vår felles kulturarv.  

Tater-kongens datter

Mange tatere følte seg velkomne i Solør, dette var også grunnen til at Tater-Milla og ektemannen Wilhelm kjøpte huset i 1941. Tater-Milla, som egentlig het Jenny Emilie Pettersen, var datter av taterkongen Stor-Johan, og en sentral skikkelse i tatermiljøet. Hun var en synlig person i mediene, men etter Dagfinn Grønosets bok, "Tater- Milla. Stor- Johansdatter", kom ut i 1974, ble hun landskjent. I boken forteller hun levende fra sine mer enn femti år på norske veier.

Hun vokste opp på tradisjonelt vis med å reise året rundt, sommerstid med hest og kjerre, og om vinteren med slede. Følget til Stor-Johan dro for det meste gjennom østlandsbygdene, og de livnærte seg gjennom blant annet hestehandel, kjeleflikking og handel med småvarer til fastboende.

Milla skaffet seg hest og kjørte karjol gjennom bygdene i den snøfrie delen av året. Som tatere flest hadde hun et nært forhold til hesten sin, som hun omtalte som sin beste venn. Da myndighetene i 1951 innførte forbud mot at tatere fikk holde hest, kjente hun seg dømt til å holde seg rundt stua[FA8]  si for framtiden. Stallen som hørte med til huset er godt bevart, og ser ut som den gjorde da Milla bodde der.

– Fredningsprosessen med Tater-Millas hus har pågått i mange år, og kommunestyret i Våler har hele veien vært positive til fredningen. Nå er endelig fredningen et faktum og vi ser fram til neste fase hvor Tater-Millas hus kan vedlikeholdes på en faglig god måte. På en dag som denne er det også på sin plass å gi honnør til Tater-Millas Venner som kontinuerlig står på for å ta vare på både huset, sletta og historien, sier Harry Vinje, ordfører i Våler kommune

Samlingspunkt da og nå

Beliggenheten ved landeveien og Millas store gjestfrihet, gjorde at huset raskt ble et samlingspunkt for de reisende. Med denne fredningen bevarer vi historien, både det som var og er –Tater-Millas hus som et kulturhistorisk viktig møtested langs romanifolket/taterne i Norge.

I 2006 gikk Hedmark fylkeskommune i gang med en istandsetting av huset. Riksantikvaren støttet prosjektet økonomisk. Taternes Landsforening og Glomdalsmuseet har bistått i arbeidet, som i hovedsak er utført av byggmester Tore Bru. Huset vil nå kunne benyttes til formidling rettet mot allmennheten, men også fortsette å være et samlingssted for romanifolket/taterne.

– Det finnes få bevarte boplasser for minoriteten, derfor er vi glade for at Tater-Millas hus i Våler, som vi sørget for å få bevart og restaurert, nå blir fredet og vernet for all fremtid, sier Lillian Støen hos Taternes Landsforening.   

Stiftelsen Tater-Millas venner, som ledes av barnebarnet til Milla, Nora Pettersen, leier huset av kommunen og driver nå stedet. I tillegg til forskjellige arrangementer har de arrangert "Milla-martnan" to år på rad, med stor suksess.  

– Riksantikvarens fredningsvedtak av Tater-Millas hus er en offentlig anerkjennelse av taterfolket, som er med på å garantere Taterkulturens eksistens for fremtiden. Måtte Tater-Millas Hus og slette forbli en flamme som aldri får slukke, sier Nora Pettersen, leder av Tater-Millas venner.

Fakta:

Riksantikvaren benytter Stortingets navn " romanifolket/taterne " på befolkningsgruppen. Flere andre navn og begrep er benyttet av og om den nasjonale minoriteten.

Arbeidet med romanifolkets/taternes kulturminner er en del av Riksantikvarens sektoransvar knyttet til ratifikasjonen av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Men, arbeidet føyer seg også inn i et arbeid som har pågått lengre tilbake i tid enn dette.