Trond tar oss på en stemningsfull og instrumental reise til havs, men også en kjapp tur innom de «norske» nordstatene, blandet med litt spagettiwestern, kitch og norske rosemalerier, nesten som en god gammel Cohen-brødrene-film. Ideen bak "Amerikabåten" spinner videre på de kunstneriske konseptene og fra Trond Kallevågs to forrige Hubro-utgivelser "Bedehus & Hawaii" (2019) og "Fengselsfugl" (2021) hvor han lot seg inspirere av livshendelser og møter med miljøer som stod ved siden av det etablerte. På platene introduserte Trond oss for en instrumental musikalsk verden som hentet inspirasjon fra norsk bedehusmusikk, skillingsviser og fengselsviser.

LYTT HER

I tillegg til gitaren tar Trond også, for første gang på egen solo-utgivelse, fatt på pedalsteelgitaren. Det etter to solo-utgivelser hvor Hubrokollega Geir Sundstøl fikk dette oppdraget, som med sitt pedalsteelgitarspill perfekt matchet Tronds affeksjon for atmosfærisk filmmusikk, forsiktig bedehussakralitet og polynesisk exotica. Som ved sine forrige to plater har Trond også komponert og mikset all musikken selv, som er en stor del av hans kreative arbeid. Fotografiet på coveret er tatt av den annerkjentefotografen, Rune Johansen, og er hentet fra hans bok «Så lenge det vara».

 ««Amerikabåten» er en utforskning av min dype beundring og fascinasjon for den amerikanske kulturen, samt den store drømmen og livet ombord Amerikabåtene som fraktet så mange nordmenn over til Amerika helt frem til midten av 1900-tallet. En tid da sjøen var eneste reisealternativ. Mange opplevde sjøen som et liberalt fristed hvor man turte å være seg selv uten datidens konformiteter. Overfarten hadde en hypnotisk tiltrekningskraft på individualistene og de som ikke passet inn, ofte de nyreligiøse og lovløse. Besteforeldrene mine kunne fortelle historier om flere slektninger som dro over til Amerika og aldri kom tilbake." –Trond Kallevåg

SE MUSIKKVIDEOER HER

Trond Kallevåg har på få år etablert seg som en særs original og viktig musikalsk stemme i sin generasjon musikere i Norge i dag. Anmeldere har hyllet musikken for sitt ærlige og lyriske instrumentale uttrykk som på originalt vis blander alt fra vestnorsk melodisk nøysomhet til amerikansk folk og Americana. 

Hans hubro-debut «Bedehus og Hawaii» var inspirert av de mange somrene han tilbrakte hos sine besteforeldre på Bømlo, hvor bedehuset og musikken var sentral. Likheten til polynesiske gitartradisjoner og bedehusmusikken og fascinerte Trond. 

Trond ble fort lagt merke til etter av anmeldere og fikk blant annet to hele sider i Vårt Land dedikert til seg med tittelen «Den Nye Strengemusikken». Høydepunktet ble nådd da Bandcamp, utvilsomt en av verdens største og viktigste platformer for salg av musikk, kåret platen Bedehus & Hawaii til en av 15 beste internasjonale jazzutgivelser i 2019. I sin anmeldelse skrev de at det var "en av de nydeligste innspillingene som har nådd butikkhyllene i 2019."

Anmeldelser kom også på løpende bånd på trykk. Blant annet i Dagens Næringsliv - "Åpen Klasse av Høy Klasse", Dagsavisen - "Klasse for seg", Dag og Tid - «Kallevåg og Sundstøl er så avgjort på bølgelengde" og Vårt Land på to hele sider - "Den Nye Strengemusikken". BBC radio lovpriste også platen og skrev - "It’s a lovely album all the way through».

Trond fulgte opp med utgivelsen «Fengselsfugl» (2021). På platen lot han seg inspirere av førstehånds opplevelser fra inni Oslo Fengsel hvor han jobbet med innsatte under pandemien samt gamle norske skilling- og fengsels-viser. Musikken kunne like gjerne vært det perfekte soundtracket til fengselsfilmen regissør Wim Wenders aldri lagde, tett i leia til Ry Cooder og Bill Frisell. Som flere utenlandske anmeldere har trukket paraleller til, både når det gjelder hans gitarspill, kompoisjoner og konsepter, som er med på å skape bilder hos lytteren. Platen fikk ikke mindre gode omtaler som «Bedehus & Hawaii». Blant annet trillet Dagsavisen, Nettavisen og Klassekampen alle femmere for albumet. 

Trond bruker gitaren som et verktøy for å formidle sine musikalske ideer som ofte har sterkt melodisk fundament og historiefortellende kvalitet, men som fremdeles er åpne nok til at medmusikantene kan uttrykke seg uten problemer. Alt ser ut til å falle naturlig på plass, og det intime lydbildet føles nært og personlig på platen. "Jeg ønsket at musikerne skulle uttrykke seg uten å føle seg begrenset av musikken", sier han.