Barnehjernens utvikling – de minste barna trenger at voksne er følelsesmessig til stede

Medisinbloggen

Forfattere: Anne Margrethe Myhre, Førsteamanuensis, Enhet for barne- og ungdomspsykiatri UiO
Cecilie Klem Funderud, Psykolog ved Sykehuset Østfold og stipendiat ved Ungdoms-TOP UiO

Spedbarnet er helt avhengig av en voksen for å overleve. Derfor fødes vi med en kompetanse til å kople oss på verden og skape et bånd til en trygg og omsorgsfull voksen, oftest foreldre. På den måten får vi dekket våre grunnleggende behov. I tillegg til mat og stell, har vi behov for kjærlighet, tilhørighet og beskyttelse for å kunne vokse opp og bli selvstendige og robuste individer. Vi er avhengige av andre for å bli oss selv.

Ferdighetene våre utvikler seg i takt med hjernen

Etter hvert som hjernen utvikler seg kan vi utvikle nye egenskaper. Dette inkluderer motoriske, språklige, sosiale, emosjonelle og kognitive ferdigheter. De bakre områdene av hjernebarken modnes tidligere enn de fremre, og områdene som er knyttet til sansene modnes før de motoriske. Det vil si at nettverk som styrer områder for syn, hørsel, lukt, smak, berøring, varme, kulde og smerte er utviklet før kontrollen over armer og ben, noe som gjenspeiles i barnets ferdigheter på ulike utviklingstrinn.

Et unntak fra hjernens generelle utvikling er forbindelsene mellom hjernen og ansiktsmuskulaturen. Allerede ved fødselen kan vi kommunisere følelsesmessig ved å endre ansiktsuttrykk. Det kan uttrykke interesse, tilfredshet og ubehag, og gråten uttrykker ulike fysiske behov. Evnen til å endre ansiktsuttrykk fremmer vår emosjonelle kommunikasjon med omverdenen.  

Barnehjernen har stort potensiale og stor sårbarhet

Hovedforbindelsene mellom ulike deler av hjernen er etablert allerede ved fødsel, men forbindelsene er umodne og formbare. Forbindelsene mellom hjernens ulike nettverk og hvordan de utvikles skjer gjennom bruk.

I tillegg har de ulike nettverkene perioder hvor de er spesielt sensitive for å bli stimulert. Dette gir en ekstra mulighet for utvikling. Disse «utviklingsvinduene» sammenfaller med de aktivitetene vi som barn er mest opptatt av og som skaper mest iver og glede i en gitt periode. Slik kan det skje store endringer på kort tid.

Dette er også perioder som er ekstra sårbare. Mangel på stimulering og manglende bruk av rett område til rett tid kan få alvorlige konsekvenser. Nettverk og forbindelser som ikke blir brukt kan enten omdirigeres til andre funksjoner eller de blir borte.

For områdene knyttet til sansene og motorikk er de første årene svært viktige, disse blir i stor grad ferdig «modnet» i løpet av de første leveårene. Hjernens formbarhet er aller størst de første leveårene, i tillegg til under puberteten noen år senere.

Hormoner hos mor og barn gjør underverker for den første viktige relasjonen

Vi mennesker har et grunnleggende behov for å forstå og søke mening i oss selv, andre og verden. Som nyfødte barn gjenkjenner vi mors ansikt, stemme og lukt og vi er klare for å knytte emosjonelle bånd for å få dekket våre fysiske behov, for å bli beskyttet og tatt vare på.

Tilknytningen er toveis og hjulpet av flere kjemiske forbindelser som dannes i hjernen. Oxytocin er et tilknytningshormon eller «kjærlighetshormon» / «empatihormon» som påvirker både hjernen og andre områder av kroppen. Hormonet dannes i store mengder hos mor under fødselen. Dette fremmer blant annet melkeproduksjon og utdrivning av melk ved amming.

I tillegg har hormonet betydning for sosial tilknytning og etablering av tillit mellom individer. Det hjelper oss også å tolke andres følelser. Slik blir mors atferd mer «moderlig» opptatt av å ta vare på avkommet. I tillegg fremmer dopamin eller «lykkehormonet» tilknytningen ved å utløse lyst og glede både hos mor og barn når de er sammen. Slik er det hos alle pattedyr.

God omsorg er mer enn mat og drikke

Før tenkte vi at tilknytningen mellom spedbarn og omsorgsgiver primært handlet om spedbarnets behov for næring. På slutten av 50-tallet ble det gjennomført noen kontroversielle studier på aper som endret denne forståelsen. Psykologen Harry Harlow skilte apeunger fra deres biologiske mødre kort tid etter fødsel og ungene ble oppdratt av to kunstige «surrogatmødre».

En «mor» var en uisolert sylinder med fôringsflaske knyttet til «brystet», mens den andre «moren» var en pelsisolert sylinder uten fôringsflaske. I møte med disse «mødrene» søkte apeungene til den pelsisolerte moren når de ble utrygge/redde selv om hun ikke kunne gi dem mat. Med utgangspunkt i dette, ble det tydelig at tilknytning mellom omsorgsgiver og barn handler om mye mer enn morens tilfredsstillelse av barnets næringsbehov.

Studiene demonstrerer med andre ord viktigheten av tidlig tilknytning, omsorg og emosjonelle bånd, utover det som handler om ren næring.

Når små barn får hjelp til å takle følelser styrkes hjernens utvikling

Som spedbarn klarer vi ikke å regulere eller skille mellom egne følelsesmessige opplevelser. Vi blir lett overveldet av egne emosjoner når vi er sultne, tørste, trøtte eller trenger en ren bleie. Vi trenger støtte utenfra for å romme vårt eget ubehag og etter hvert for å forstå bakgrunnen for ubehaget.

Ved hjelp fra en omsorgsperson som forstår hvordan vi har det, lærer vi gradvis å regulere våre egne følelser og senere integrere denne reguleringen i oss selv slik at vi kan mestre vårt eget ubehag.

Denne «opplæringen» forutsetter at omsorgsgiverne evner å sette seg inn i hvordan vi har det, og kan tolke ubehaget vårt samtidig som det kan roe oss slik at ubehaget blir mindre. Dette gjør de aller fleste foreldre ganske ubevisst ved å vugge, stryke ømt og godsnakke med barnet, ofte forklarende med mild røst: «Nå blir alt snart bra. Nå skal du få litt mat, så blir det godt å være deg igjen». Slik regulerer foreldre ned barnets stressreaksjon.

Trøstende ord, kroppsvarme, berøring og rytmiske bevegelser (somatosensorisk stimulering) skaper forbindelser på tvers av hjernestrukturene. Følelsen av regulering og den økende regulerte tilstanden oppfattes av barnet som en metode for å få det godt igjen. Vi mottar en bekreftelse på eget ubehag, men som en bearbeidet respons som ikke er like overveldende. Slik lærer vi gradvis å regulere oss selv i løpet av vårt første leveår.

Gradvis lærer vi oss å forstå oss selv og andre

Spedbarnet uttrykker tidlig interesse for sosialt samspill med andre. Så snart det har dekket sine grunnleggende fysiologiske behov, vendes oppmerksomheten mot andre mennesker.

Som babyer har vi en medfødt evne til å imitere menneskelige ansiktsuttrykk. En rampete onkel kan få en ganske nyfødt niese til å rekke tunge! Dette skyldes «speilnevroner» i hjernen. Disse nervecellene finnes flere steder i hjernebarken, spesielt i områder som forbereder en bevegelse (før en bevegelse har startet).

Speilnevronene aktiveres når vi observerer et ansiktsuttrykk, så imiterer vi dette uttrykket. Dette styrker den emosjonelle kontakten. Over tid danner vi sterke, selektive bånd til de nærmeste omsorgspersonene våre.

Gradvis lærer vi oss både å forstå oss selv og andre. Møter mellom mennesker er komplekse, og de må tolkes for å gi mening. Hva er trygt og hva er farlig? «Kan jeg strekke meg ut i verden og utforske nå, eller er det noe som er farlig? Da holder jeg meg inntil deg nå så du kan passe på meg.»

Det er i denne utviklingsperioden vi også viser en naturlig frykt for fremmede, og atskillelse fra omsorgspersonen vår kan utløse fortvilelse og redsel.

Da er det avgjørende å ha trygge voksne som er sensitive for våre følelser, tilgjengelige og omsorgsfulle. I tre-fireårsalderen er den grunnleggende tilknytningsperioden over. Da har vi i stor grad laget grunnmuren som vil prege hvordan vi fungerer sosialt, våre relasjonelle mønster og atferd gjennom resten av livet.

Trygghet og selvfølelse avhenger av god omsorg

Vår selvforståelse og evne til å regulere egne følelser, henger sammen med hvordan omsorgspersonene våre er og hvordan de klarer å regulere sine følelser. Vi skaper oss nemlig indre referanserammer basert på det vi har observert og erfart i samspill med andre. Det er med på å forme vår virkelighetsoppfatning, inkludert vår oppfattelse av egenverdi, følelser, tanker og forventninger til fremtidige relasjoner.

Slike opplevelser fester seg i oss for hele livet og former oss som mennesker. Mange voksne opplever det vanskelig å både gi og ta imot behov som de selv ikke fikk dekket som små.

Det lille barnet justerer seg etter den omsorgen de nærmeste gir. Studier av samspill mellom foreldre og barn har avdekket at den selektive tilknytningen følger ulike mønstre avhengig av hvordan barnet møtes emosjonelt og så tilpasser seg. Hjernen lager modeller basert på tidligere erfaringer som den henter frem neste gang en liknende situasjon oppstår.

De fleste barn møter en omsorgsfull og tilgjengelig verden som gir rikelig med utviklingsstøtte og som skaper grunnlag for en trygg tilknytning. Dette vises som en god emosjonsregulering hos barnet. De viser stressreaksjoner, men henter seg inn relativt raskt.

Tilknytningspersonen fungerer som en «stressregulator» og hjelper barnet å nedregulere stressreaksjonene. Slik lærer barnet seg gradvis å takle utfordringer på en sunn måte. 

Hjernen og resten av kroppen samarbeider for å regulere stress

Stressreguleringssystemet er et samspill mellom hjernen og resten av kroppen.

I den fremste delen av hjernestammen finner vi Thalamus, et kontrollsenter for hvilke signaler som skal sendes videre til hjernebarken. Den mottar våre innkommende opplevelser.

Rett under Thalamus ligger Hypothalamus («underthalamus). Dette senteret mottar signaler fra sansene våre og sender raskt varsler videre til ulike deler av kroppen. Slik styres livnødvendige funksjoner som ikke styres av viljen, blant annet regulering av kroppens stressnivå.

Om sansene våre oppfatter noe som stressende, sender Hypothalamus raskt signaler til binyrene som skiller ut stresshormonet kortisol.

Kortisol gjør kropp og hjerne klar for å møte utfordringen, og vi gjør oss en ny erfaring.

Denne erfaringen lagres så blant annet i den delen av hjernen som heter Hippocampus (hukommelsens arbeidshest) og i Amygdala (hjernens alarmsentral og hukommelse for følelser).

Herfra henter vi tidligere læring og erfaring neste gang det skjer noe som stresser oss. «Oi, jeg ser ikke mamma eller pappa!». Vi husker nå at «Dette er ikke farlig. Mamma/pappa kommer snart tilbake.»

Noen ganger tilpasser barn seg for mye

Søken etter fellesskap ligger i menneskets natur. I tillegg til beskyttelse og omsorg har vi behov for anerkjennelse av egne følelser, våre ønsker og vår egenverdi. Slike anerkjennende emosjonelle tilbakemeldinger er nødvendige for å utvikle et positivt og robust selvbilde. Om vi ikke møtes med slik anerkjennelse, eller om vi ikke kan nyttiggjøre oss den støtten foreldrene kan gi på grunn av medfødte utfordringer kan vi bli sårbare for senere psykiske vansker.

En normal utvikling av det emosjonelle båndet krever at barnet evner å ta imot støtte og at foreldrene har kapasitet til å reflektere rundt egne og barnets mentale opplevelser. Har vi foreldre som er lite sensitive for følelsene våre, resulterer det ofte i at vi begrenser våre egne følelsesuttrykk, selv om vi kan være fylt av indre uro og frykt. Slik opprettholder vi kontakt uten å gi ubehag hos foreldrene.

Har vi foreldre som lett overveldes emosjonelt og kan virke uforutsigbare, kan vi selv bli dårlig emosjonelt regulerte. Da uttrykker vi ofte sinne og fortvilelse for å få den emosjonelle kontakten vi har behov for.

De barna som må søke beskyttelse hos omsorgspersoner som samtidig kan oppleves som skremmende (eksempelvis foreldre med rusproblemer, voldsproblematikk eller alvorlig psykisk syke), er mest sårbare for senere psykiske problemer. Utfordringen ligger i at den omsorgspersonen som vanligvis skulle ha hjulpet barnet å regulere og føle seg trygg, også kan bidra til å skape utrygghet. Slike barn kan i verste fall utvikle grunnleggende mellommenneskelig mistillit. De stoler verken på omsorgspersoner eller fremmede, og både hjernen og tilhørende fysiologiske, motoriske, sosiale, emosjonelle, kognitive og atferdsmessige funksjoner kan påvirkes negativt.

Fordi vi er så avhengige av omgivelsene for å overleve, har vi en iboende evne til å tilpasse oss, på godt og vondt.

De tidlige vonde erfaringene kan hindre at nye og gode erfaringer fester seg i hukommelsen. Noen mener at dette kommer av Hippocampus har blitt svekket som følge av vonde opplevelser.

Det holder å være gode NOK foreldre

Alle omsorgsgivere opplever tidvis tilkortkommenhet og hjelpeløshet. Da er det viktig å understreke at de fleste barn ikke har behov for «supermammaer» og «superpappaer». Det holder å være gode NOK foreldre. «Emosjonelle sammenbrudd» i hverdagen kan snus til å bli læringsarenaer for både store og små. Gode strategier for å reparere slike brudd, er viktige ferdigheter å ha med seg.

Alle opplever utfordringer og belastninger i livet. Da er det en stor fordel å ha hensiktsmessige strategier for å unngå å bli overveldet av følelser og «miste vettet».

Det aller viktigste for barnets utvikling er å være følelsesmessig til stede

For at vi skal utvikle en solid grunnmur for vekst og utvikling, holder det ikke å ha omsorgsfulle foreldre. Som barn har vi også behov for omsorgspersonen(e)s tilgjengelighet for å få den utviklingsstøtten vi trenger. Det krever et emosjonelt nærvær her og nå, samt tilgjengelighet for å ta imot ulike signaler fra barnet - særlig når barnet opplever stress. Slik lærer vi som barn å forstå egne reaksjoner og følelser.

Et slikt behov kan det være vanskelig å dekke i en barnehage med store barnegrupper eller hos travle foreldre som selv om de har de beste intensjoner, kan fremstå som et knapphetsgode.

Uten omsorgspersoner som er følelsesmessig til stede kan vi oppleve forsterkede stressreaksjoner uten at vi har gode strategier for å håndtere det indre stresset.

På sikt kan det gi større sårbarhet både for fysisk så vel som psykisk sykdom. Det er derfor sentralt at foreldre og viktige voksne i barnehagen gis mulighet til å være tilgjengelige for barnet. Først da får vi som små barn barnet dekket våre grunnleggende behov slik at vi en gang i fremtiden kan mestre livet som selvstendige, robuste individer.