ARCTIC MINERAL RESOURCES anker til Høyesterett

Utgangspunktet for inndeling i to mineralkategorier

En artikkel om bergregalet og andre regaler av tidligere høyesterettsdommer Karl Arne Utgård redegjør godt for historien bak etableringen av statens rettigheter til mineraler  med metallinnhold som fellesnevner. Alle andre mineraler tilhører grunneierne. Grunneiers mineraler, som består av industrimineraler, naturstein og pukk, finnes ofte sammen med mineraler tilhørende staten. Mindretallet i lagmannsretten påpeker at verken lover eller forvaltningsvedtak kan innskrenke eiendomsretten til grunneiernes mineraler uten erstatning.

Hva saken dreier seg om

I Engebøfjellet er stein og mineral som tilhører grunneier verdt fire ganger så mye som statens mineral. Det er åpenbart grunnlag for å etablere drift på grunneiers mineraler alene i den delen av Engebøforekomsten hvor AMR har utvinningsrett etter avtale med grunneierne. NRU har utvinningsrett til statens mineraler i hele forekomsten, og har på grunnlag av den fått konsesjon for drift i hele fjellet. Både konsesjonsvedtaket og mineralloven er klar på at tillatelser etter mineralloven ikke griper inn i privatrettslige forhold. Når grunneiernes mineraler i den delen av forekomsten som omfattes av AMR sin grunneieravtale har selvstendig verdi, så kan ikke NRU ta ut eller utnytte grunneiers mineraler der. Så langt går ikke bergregalet, og dermed heller ikke statens rettigheter. Som nevnt har AMR stor tro på at Høyesterett vil slutte seg til dette.

Grunneierne, mineralindustrien, samfunnet, staten og miljøet vil tape

De fleste bergarter i Norge består av både grunneiers og statens mineraler, med grunneiers mineraler som den største verdien. Hvis dommen skulle bli stående, innebærer dette at grunneiernes rettigheter blir stående igjen som en slags rest-rett, som gjelder etter at en aktør med utvinningsrett til statens mineraler har tatt ut både statens mineraler og nødvendige deler av grunneiers mineraler. I praksis vil dette overføre grunneiers rettigheter til en annen privat aktør.

Grunneierne vil bare få erstatning hvis deres mineraler gir grunnlag for kommersiell drift alene, og bare for verdien av det som faktisk må tas ut av disse når det faktisk blir tatt ut og utnyttet. Grunneierne taper både retten til drift på egne mineraler og enorme verdier i form av mineraler som står igjen i fjellet, fordi det ikke var nødvendig å ta dem ut slik mineralloven forutsetter.

Dommen vil føre til at det ofte drives på statens mineraler selv om det både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk ville vært bedre å ta utgangspunkt i grunneiers mineraler. Mange vil spekulere i å få utvinningsrett til statens mineraler for å overta eller hindre en alternativ virksomhet på grunneiers mineraler. Summen av dette er usunne rettighetstilstander, tapte ressurser og mangel på bærekraft som sammen vil bremse opp hele næringen i en tid alle ønsker vekst for å bidra til de mineralene som er nødvendig for det grønne skiftet.