Norge er en stormakt på såfrø. Hvordan kan vi hjelpe fattigere land?

Klimaendringene har gått fra å være en fremtidig trussel mot matproduksjonen i verden til å være en realitet bønder verden rundt opplever på kroppen og avlingene sine. Et av hovedtemaene på klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh i Egypt er «tap og skade» og finansiering til klimatilpasning i de fattige landene som er minst å klandre for, men i mange tilfeller mest påvirket av klimaendringene.

Fra penger til tiltak

Mange land og filantropiske donorer lover finansiering av klimatilpasning i landbruket i utviklingsland. Det er lett å være enig i rettferdigheten i slik finansiering, samtidig er det behov for mer kunnskap om hvordan slike ressurser kan brukes på en måte som faktisk gjør landbruket mer klimarobust og når frem til de gruppene i landbruket som behøver det mest, som kvinner og fattige.

Ny tverrfaglig forskning fra NMBU gir kunnskap om hvordan ekstremvær og klimahendelser påvirker bønders tilpasningsstrategier og peker på hvordan tilgang til klimatilpasset såfrø er en viktig del av løsningen.

Vi har brukt store nasjonale datasett på husholdsnivå fra de tre afrikanske landene Etiopia, Tanzania og Malawi og koblet disse med finskala historiske klimadata for å forstå hvilken rolle biologisk mangfold i form av ulike landbruksplanter og sorter spiller i bønders respons til klimaendringer og sjokk .

Ulikhet i tilgang til klimatilpasset såfrø

Sortsmangfold, utveksling av genetisk mangfold på tvers av landegrenser og utvikling av nye plantesorter er viktig for klimatilpasning. Samtidig er det viktig med fungerende såfrøsystem – systemer som gjør plantemangfold bevart i genbanker og utviklet i foredlingsprogram tilgjengelig for bruk i bondens åker. Det hjelper ikke at gode såfrø finnes om de ikke er tilgjengelige for dem som behøver dem.

For teknologioptimistene blant oss bør det være til ettertanke at bare 5-20 prosent av såfrøet som brukes er nye sorter kjøpt fra det formelle såfrøsystemet.

Vi finner klare sammenhenger mellom eksponering for ekstremvær og folks bruk av ulike typer såfrø fra ulike såfrøsystem. Etter tørkeår bruker bønder i Etiopia i større grad nye sorter, mye av dette såfrøet må kjøpes heller enn utveksles på tradisjonelt vis og det medfører at fattigere bønder og kvinner i mindre grad kan ty til denne tilpasningsstrategien.

Om bønder satser på nye tørketolerante sorter i stedet for eller i tillegg til lokale sorter kan også delvis forklares med hvordan de generelt forholder seg til risiko. Vi finner også at bruk av flere arter (diversifisering) er en respons på ekstremvær og klimaendringer, men at også dette er en tilpasningsstrategi som er mer tilgjengelig for de relativt velstående bøndene.

Politikk og såfrø

Vi har også forsket på politikken og lovverket og finner at i alle tre landene blir såfrø brukt som politisk kapital. I Malawi har mer enn 70 prosent av landbruksbudsjettet gått til et subsidieprogram for såvare forsynt hovedsakelig fra multinasjonale såvarefirma.

Samtidig ser vi at subsidieprogrammet har bidratt til rask innføring av nye og mer tørkeresistente maissorter som er utviklet ved internasjonale forskningssentre. Disse nye sortene har bidratt til både mer stabil og høyere produksjon, særlig i tørkeår.

I Etiopia og Tanzania er det sterk statlig kontroll av det formelle såvaresystemet og i alle landene brukes såvarepolitikk til å oppnå også andre politiske mål enn stabil tilgang til såvare og høy avling for bøndene. Men vi ser også kimen til en reorientering mot en såfrøpolitikk som tar utgangspunkt i bøndenes behov og muligheter, gjennom anerkjennelse av bønders egne såfrøsystem i lovverk og politikkutformingen.

Mer økonomisk støtte går også til tiltak for å øke lokal såfrøproduksjon og kvalitetssikring, men fremdeles mangler det politisk vilje til å gjennomføre slik behovsdrevet politikk i større skala.

Norge som en frøstormakt

Støtte til såfrøsikkerhet for verdens småbønder er et mål for den norske regjeringen. Som hjemland for Svalbard Globale Frøhvelv, og som betydelig bidragsyter til internasjonale organisasjoner på feltet, har Norge blitt noe av en stormakt på bevaring og bruk av genressurser og såfrø.

Vi håper og tror forskningen på NMBU bidrar til kunnskapsbaserte prioriteringer på feltet og til at de prosjektene og tiltakene som støttes blir både motstandsdyktige og inkluderende – og at de blir stabile over tid og når dem som behøver det mest.

Innlegget er signert av følgende seks forskere:

• Ola T. Westengen, Førsteamanuensis, Noragric, NMBU
• Arild Angelsen, Professor, Handelshøyskolen, NMBU
• Ruth Haug, Professor, Noragric, NMBU
• Stein T. Holden, Professor, Handelshøyskolen, NMBU
• Clifton Makate, Stipendiat, Handelshøyskolen, NMBU
• Teshome Hunduma Mulesa, Postdoktor, Noragric, NMBU