Utdanningspolitikken er overraskende lite forskningsbasert

– Når de lager utdanningspolitikken, tyr myndighetene til nasjonale og internasjonale ekspertrapporter framfor pedagogisk og akademisk forskning, sier Kirsten Sivesind ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Oslo.

Utforming av politikk og akademisk arbeid blir som to verdener av kunnskap.

– Én politisk-ekspertifisert verden og én mer akademisk verden på universiteter og høyskoler.

Sivesind leder et forskningsprosjekt der forskerne undersøker kunnskapsgrunnlaget for de siste tiårenes skolereformer i de fem nordiske landene.

Forskerne har undersøkt hele 5443 referanser i politiske dokumenter, gjort innholdsanalyser og intervjuet eksperter.

I Norge har de lagt særlig vekt på stortingsmeldingene og de offentlige utredningene (NOUene) som lå til grunn for Kunnskapsløftet i 2006 og Fagfornyelsen i 2020.

Forskningen presenteres i den nye boka Evidence and Expertice in Nordic Education Policy.

– Vi finner at myndighetene og eksperter bruker referanser til kunnskap og informasjon strategisk og selektivt for å sette en politisk agenda. De velger ofte kunnskapskilder som kan gi oversikt og svar på hvordan en reform «virker», sier Sivesind.

Forskerne finner at noen enkeltkilder er avgjørende for hvordan påstander, anbefalinger og temaer formuleres i de norske dokumentene.

– Vi ser at enkeltkilder har stor innflytelse på politikken, sier Sivesind.

Funnene fra både den nasjonale og den internasjonale undersøkelsen er presentert i en kortfattet og illustrert oppsummering på engelsk, og kan også oppsummeres slik:

Nøkkelfunn om de norske skolereformene:

1. Antall referanser i de skolepolitiske dokumentene har eksplodert.
2. På 1990-tallet oppga man sjelden referanser, og dokumenterte ikke kunnskapsgrunnlaget i form av systematiske referanselister.
3. I Fagfornyelse-NOUene er det dobbelt så mange referanser som i Kunnskapsløft-NOUene.
4. I stortingsmeldingen om Fagfornyelsen er det tre ganger så mange referanser som i stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet.
5. Det er et kommunikasjonsgap mellom kunnskapsprodusentene og kunnskapsbrukerne: Bare 4 % av referansene i Fagfornyelse-NOUene brukes i stortingsmeldingen. 96 % forsvinner på veien. Forfatterne av NOUene og stortingsmeldingene viser altså til ulike kunnskapskilder, også i tilfeller der de skal begrunne det samme.
6. Kunnskapsdepartementet bestiller i noen tilfeller egne kunnskapsoppsummeringer og ekspertrapporter framfor å bruke de akademiske referansene i NOUene.
7. Noen enkeltaktører brukes svært ofte, og har potensielt stor påvirkning på utdanningspolitikken. Dette gjelder for eksempel OECD, et dansk oppdragsforskningsinstitutt og en forsker i Australia. De to sistnevnte bidrar til 2020-reformens fokus på effekter eller «hva som virker».
8. OECD er den internasjonale organisasjonen med mest innflytelse, og dette ble ytterligere forsterket etter «PISA-sjokket» i 2001. OECD har påvirket nordisk utdanningspolitikk til å bli mer opptatt av målbare resultater.
9. De nordiske landene ser i liten grad til hverandre for å lære. Det er gjennomgående få referanser til kunnskap produsert i andre nordiske land. Dette er overraskende, gitt tanken om en nordisk utdanningsmodell og land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Førsteamanuensis Kirsten Sivesind (UiO) leder forskningsprosjektet i samarbeid med professor Berit Karseth (UiO) og professor Gita Steiner-Khamsi (TC Columbia University) i New York. Forskere fra fem nordiske land deltar.